Biografi, psykologi og nostalgi

Jeg føler behov for å reflektere rundt den personlige prosessen det er for meg å skrive en biografi om Sigri. Mange tanker og følelser settes i sving som jeg ikke var forberedt på.

Det første er en slags lengsel etter fortiden. Når jeg hører på opptak fra 1987 der Sigri beskriver sin oppvekst i Slottsparken, om at hun husker at de innstallerte strøm på Slottet, at telefonen kom og at det bare var hest og vogn i gatene, og jeg samtidig vet at dette er et menneske som bare er to generasjoner over meg selv, blir jeg virkelig fortenkt. Jeg hører ikke til dem som glorifiserer fortiden og mener at alt var bedre før, men vi har mistet noe. Jeg tror vi har mistet mye.

Det andre er mer personlig. Jeg var egentlig ikke så veldig glad i Sigri mens hun levde, i hvertfall var jeg ikke veldig nær henne. Men jeg oppkalte jo min yngste datter etter henne, og jeg var fascinert av henne. Nå som jeg igjen hører på de åtte timene med intervjuopptak jeg har med henne, så kjenner jeg en kjærlighet til henne som jeg før ikke var meg bevisst. Og enda mer kjenner jeg at mye av henne også er i meg. Dette gjør det både vanskeligere og lettere å skrive om henne.

Jeg skal som tidligere fortalt skrive en artikkel om biografi som pedagogisk tekst og levere som del to av masteroppgaven. Jeg har tenkt litt på om det kan være verd å drøfte disse personlige prosessene i denne artikkelen. Men så er det det da, at dette skal være en vitenskapelig artikkel, og kan en slik drøfting bli vitenskapelig, blir den ikke bare privat? Jeg må drøfte dette med Susanne Knudsen og Per Thomas Andersen, mine veiledere.

Arbeidet vokser, selv om bloggen har stått litt stille

Den siste tiden har jeg skrevet mye. Jeg lever nå med Sigri tett innpå meg hele tiden Det er utrolig moro. Ellen Raaum, venninne og gammel kollega som i sin tid fikk meg til å skrive om min farmor, døde i forrige uke. Jeg kommer altid til å synes det er forferdelig trist at hun døde før boka ble ferdig.

Jeg har kommet over nye kilder av forskjellige slag og har utvidet manuskriptet i alle retninger. Min tante Therese Serck-Hansen har vist seg å være en kjempegod kilde, hun har mye å fortelle, og husker meget godt.

Er oppe i 80 sider snart og har fortsatt bare kommet til 1920-årene. Nå går jeg inn i en tid der kildematerialet er litt tynnere og mer spredt. Det viktigste er å belyse hennes kunstneriske virke, selv om hennes privatliv selvfølgelig også er interessant. Jeg mener nå å ha sett at grunnen til at hun kanskje stagnerte litt som kunstner nettopp kan ha vært at hun ikke som sin tante Harra (Harriet Backer) "arbeidet strengt med sin personlighet" (et Backer-uttrykk) men var for glad i sjampanje, menn og selskapelighet. Likevel: Hun var først og fremst kunstner. Hin modellerte hele sitt liv og slapp aldri taket i leiren, og mange av skulpturene hennes er gode.

Jeg har også nå skrevet en liten artikkel om henne i norsk wikipedia, som jeg etter hvert skal bygge noe ut. Jeg fant forøvrig en artikkel der om hennes mangeårige samboer, Arne Vinje Gunnerud der. Der stod det ikke ett ord om Sigri . "Ved en tilfeldighet ble han oppdaget" ... det var Sigri som oppdaget ham, og som hjalp ham til å få kunstutdannelse. De var også kjærester. Dette er blant annet dokumenter i "En gallerists erindringer: innfall og novellette" av Haaken A. Christensen (ISBN 82-90548-08-7). Sovjetisk historieskrivning skal vi ikke ha noe av her i landet.

Wikipediaartikkelen om Gunnerud er rettet opp. Når man tenker på hva Sigri faktisk utrettet for Arnes kunstneriske karriere, og ikke minst for hans materielle opprettholdelse av livet, så er det forholdsvis opprørende at hun blir forsøkt nullet. Det var to nekrologer om Vinje Gunnerud da han døde for under et år siden, ikke i en av dem ble Sigri nevnt. Den ene nekrologen var til overmål skrevet av Skule Waksvik, som kjente begge to meget godt i alle de årene de levde sammen.