Biografi, psykologi og nostalgi

Jeg føler behov for å reflektere rundt den personlige prosessen det er for meg å skrive en biografi om Sigri. Mange tanker og følelser settes i sving som jeg ikke var forberedt på.

Det første er en slags lengsel etter fortiden. Når jeg hører på opptak fra 1987 der Sigri beskriver sin oppvekst i Slottsparken, om at hun husker at de innstallerte strøm på Slottet, at telefonen kom og at det bare var hest og vogn i gatene, og jeg samtidig vet at dette er et menneske som bare er to generasjoner over meg selv, blir jeg virkelig fortenkt. Jeg hører ikke til dem som glorifiserer fortiden og mener at alt var bedre før, men vi har mistet noe. Jeg tror vi har mistet mye.

Det andre er mer personlig. Jeg var egentlig ikke så veldig glad i Sigri mens hun levde, i hvertfall var jeg ikke veldig nær henne. Men jeg oppkalte jo min yngste datter etter henne, og jeg var fascinert av henne. Nå som jeg igjen hører på de åtte timene med intervjuopptak jeg har med henne, så kjenner jeg en kjærlighet til henne som jeg før ikke var meg bevisst. Og enda mer kjenner jeg at mye av henne også er i meg. Dette gjør det både vanskeligere og lettere å skrive om henne.

Jeg skal som tidligere fortalt skrive en artikkel om biografi som pedagogisk tekst og levere som del to av masteroppgaven. Jeg har tenkt litt på om det kan være verd å drøfte disse personlige prosessene i denne artikkelen. Men så er det det da, at dette skal være en vitenskapelig artikkel, og kan en slik drøfting bli vitenskapelig, blir den ikke bare privat? Jeg må drøfte dette med Susanne Knudsen og Per Thomas Andersen, mine veiledere.