Møte med veileder, ut med problemstilling og inn med ny

Tirsdag var det møte med annenveileder Per Thomas Andersen (tenk at begge mine veiledere er professorer, håper det hjelper ;-). Var nervøs på forhånd, men det var et morsomt og oppløftende møte. Det "beste" han sa var at han ikke hadde kjedet seg ved gjennomlesning av mine nå sytti sider råmanus, det ble jeg barnslig glad for. Så kom han med meget gode og konkrete råd til videre arbeid med biografien.

Den analytiske delen av masteren hadde han også gode innspill til, og min problemstilling i forrige innlegg ble forkastet. Å studere egen skriveprosess kan fort bli navlebeskuende ... ja jeg hadde egentlig mistanke om det. Det han sa om fagartikkelen, som altså skal ledsage biografien og sammen med denne utgjøre besvarelsen, var omtrent dette:

Teoridelen skal handle om biografien i et teoretisk perspektiv. Disse spørsmålene skal besvares: Hva er en biografi? Hvorfor er en biografi en pedagogisk tekst?

Teksten skal med andre ord være en skriftteorietisk plassering av biografien som sjanger. Jeg skal lage et teoretisk rammeverk som gir plass til biografien innenfor denne kategorien. Så skal jeg drøfte hva forholdet er mellom sjangeren pedagogisk tekst og biografi. Her sa han forøvrig: "Dette må du ta med Susanne Knudsen (førsteveilederen min), for dette er noe hun har funnet på" (altså at biografien kan leses som en pedagogisk tekst). Slike utsagn gir jo en bredere forståelse av at filologi ikke akkurat kan kalles en eksakt vitenskap, samtidig kan det være litt fortvilende for en student. Det er i sånne øyeblikk jeg er glad for at jeg tar master som 54-åring og ikke som 25-åring, jeg har i det minste skjønt at det ikke er et svar med to streker under jeg skal komme frem til, og at jeg må godta at det er uenighet mellom de fagfolkene som veileder meg.

Jeg grubler videre på problemstillingen, det er et møysommelig men ganske morsomt arbeid å spisse til en slik.

Problemet med dette pedagogisk-tekst-begrepet er jo at hvis alle tekster kan være pedagogiske, da har ikke begrepet noen verdi, og blir til brakkvann. Derfor må det avgrenses. Er det konteksten som avgjør om en tekst er pedagogisk? Vi tre i kollokviegruppen kom vel frem til det, men stemmer det? Om biografi kan man da si at konteksten er det sokratiske "Kjenn deg selv"-prosjektet, vi er alle i livets skole, for virkelig å ty til en klisjé. Biografien, fortellingen om et annet menneske, kan være en pedagogisk tekst i denne læringskonteksten. Kanskje? Det er i hvertfall slik jeg tenker om dette nå. Håper på kommentarer her, om ikke annet så fra mine medstudenter.

Et annet felt Per Thomas bad meg drøfte i fagartikkelen, er kildebruk. Dette er et interessant felt: hva skjer med et utsagn idet man tar det inn i en sammenheng? Hvorfor velger jeg å begynne der og slutte der, altså å kutte der jeg kutter? Hvordan ville sitatet fungert dersom jeg hadde kuttet annerledes? Eller om jeg hadde valgt et annet utsnitt fra kilden? Alt dette er jo gjenstand for valg, og det er summen av disse valgene som skaper biografien. Skulptur og malerier er også kilder, hvordan kan disse representeres i skrift? Han forkastet forøvrig mitt bruk av ordet dekonstruksjon når det gjaldt kildebearbeiding, der fikk jeg den for å slenge ut av meg fine ord jeg ikke helt forstår! ;-)

Spørsmålet om nærhet og avstand mellom biograf og biografert objekt er viktig, og svært aktuelt i mitt tilfelle siden mitt objekt er nært i slekt med meg. Hvorfor velger man å skrive om den eller den personen? Det handler vel om gjenkjennelse og fascinasjon? Per Thomas tipset meg om å lese selvbiografiteori, navn og titler: Georges Gusdorf (beklager at lenken er på fransk, kun for utvalgte), grunnlegger av moderne selvbiografiteori. Philippe Lejeune: On Autobiography. Hagiografi (helgenbiografier) ble også nevnt. Så var det den mye omskrevete Stephen Walton: "Skaff deg eit liv". Morsom å lese, veldig god skrevet, sier PTA. Jeg lærte forøvrig (eller re-lærte, har det vel bakerst i hodet fra Forberedende) at Augustin er pioneren på det selvbiografiske felt. Ja, det er nok å ta fatt i ... For tiden leser jeg sluttkapittelet om biografisk teori og metode i Knut Olav Åmås' biografi om Olav H. Hauge.

"Man gjenforteller ikke noe som skjedde, man skriver frem et liv med bruk av det man vet om et livsforløp." sa professor Andersen. Til meg. Og jeg tenker og skriver videre.