Hovedveileder er streng

I dag var jeg hos Susanne, og hun var ikke helt der som min annenveileder var. Hun er fornøyd med manus i det store og hele, det vet jeg jo fra før, men hun har gjennomgått det virkelig nitid og kommet med forslag til forbedringer, mye i form av strykninger. En svær jobb hadde hun gjort, og jeg tar det jo som et tegn på at hun er ambisiøs på mine vegne. Litt ulystbetont å ta tak i biografien enda en gang, men det må til. Tror ikke det er mer enn en eller to arbeidsdager som skal til.

Og så er det da den store utfordringen som står igjen, artikkelen. Hvordan i svarte skal jeg få tid til å skrive den? 40 % undervisning og 60 % skoleadministrasjon tar litt tid ... og huset gror ned. Det siste er kanskje ikke så farlig, men det er noen grenser; når hybelkaninene kommer løpende mot deg når du kommer hjem for eksempel.

Vendepunkts-veiledning nr én er tilbakelagt

Da er en viktig milepæl passert. Jeg var hos Per Thomas Andersen i går, min veileder nr to. Forrige gang jeg var hos ham var i midten av april, da var ca en tredjedel av biografien ferdig. Denne gangen leverte jeg hele manuset, ferdig etter mine begreper. Men "ferdig" var jo bare et adjektiv jeg hadde satt på produktet, jeg ble etter hvert veldig nervøs for om han kanskje ville være av en helt annen mening! På togturen inn til Oslo merket jeg hvordan jeg ble mindre og mindre i setet og bena etter hvert ikke rakk ned til gulvet. Hvem er jeg som tror jeg kan skrive en bok liksom? Men så var det et veldig bra møte. Han synes jeg har skrevet en god bok! Og at jeg skriver godt! Jeg ble utrolig glad, ikke minst fordi jeg følte at han så at jeg har gjort et stort arbeid, hva enten det er godt eller dårlig. Men jeg er selvsagt aller mest glad for at han synes det er godt! I morgen skal jeg til Susanne Knudsen, førsteveilederen min ... håper det også går bra. Veiledningene nå i august står for meg som et vendepunkt. Hadde jeg fått tommelen ned for biografien nå vet jeg ikke om jeg hadde greid å komme meg videre.

Artikkelen er en utfordring, ikke bare å få tid til å skrive den, som er det som plager meg mest nå som skolen er i gang for fullt igjen, men hvordan disponere den. Per Thomas er nok litt skeptisk til at dette prosjektet er godkjent under overskriften pedagogiske tekster, og mener at jeg like gjerne, og kanskje heller, burde skrevet oppgaven på faglitterært forfatterstudium. Gjerne for meg, men det var nå ikke der jeg fikk studieplass. Han kom likevel med gode råd om hvordan jeg skal vinkle oppgaven for holde den innunder denne faglige paraplyen, og her er en oppsummering av det han sa:

1. Jeg bør forankre prosjektet i det historiske, og vektlegge biografihistorie. Det er nemlig de gamle biografiene, helgenvitaene og enda eldre: Plutark og de greske helteeposene, som lettest kan utlegges som pedagogiske tekster. Helgenvitaenes hovedtrekk er for eksempel at disse livene skal være mest mulig like Kristi liv (imitatio Christi), derfor skjer det nf eks alltid noe når biografiobjektet er 12 år (Jesus hos de skriftlærde i tempelet). Lesesituasjonen for disse tekstene er også vesentlig å nevne, de ble jo ikke lest av enkeltlesere, men lest høyt under gudstjenester og samlinger. Dette utgjør den pedagogiske konteksten.

Så bør jeg bygge en pedagogisk plattform i oppgaven, sentrert rundt læring gjennom forbilder, idoler og idealer. Unge mennesker (og kanskje eldre også?) lærer via forbilder og rollemodeller, og i forlengelse av dette kan fortellinger om andres liv sees som pedagogisk tekst. I denne forbindelse er det også relevant at biografien i vår tid har overtatt for utviklingsromanen, som forsvant med modernismen. Her kan det også være et poeng å trekke inn biografier skrevet for barn og unge; blant annet de som i min barndom het "Historien om ...". Jeg bør prøve å få tak på noen tall, hvor mye blir disse lest? Selv elsket jeg dem. Og les bare hva Olof Lagercrantz skriver i "Konsten att läsa och skriva":

När jag var ung tyckte ja att diktarnas liv var intressantare än desas diktning. Jag var villig att byta ut Tegnérs och Frödings lyrikk mot deras kärlekshistorier och deras moraliska och konstnärliga utveckling. Ja tänkte mig att en redogörelse för mitt eget elände − jag var ofta desperat − skulle vara det enda jag kunde bjuda framidens människor.
Sådan eggelse inför skapande människors liv tror jag många känner. Konstnärerna har en ställföreträdande uppgift. De är offentliga personer, vilkas kroppars och själars intimaste hemligheter ställs ut, och det hjälper dem, som tvingas leva med kläderna på. Konstnärerna gör tjänst som offrade gudar i kulturteplet och de, som skriver deras biografier, blir ceremoniens förevisare och tjänare.

Per Thomas Andersen anbefalte meg å gå inn i stoffet via disse tre innfalsvinklene:

2. Drøfte hva som er et godt liv. Godt for hvem? For den som lever det? En banal moral, men en viktig og riktig moral. Hvordan jeg kan utlegge dette videre i artikkelen er jeg ikke helt sikker på, må tenke på det.

3. Det allmenne, det samfunnsbyggende. Pedagogiske tekster slik Grepstad, Selander og Skjelbred utlegger dem, er knyttet mer eller mindre fast til institusjoner: Skole, kirke, Akademia. Biografien er en pedagogisk tekst som er knyttet til "den store institusjonen", til selve samfunnet. Forholdet individ<-> kollektiv er i fokus. Det er godt for samfunnet at individet har et (for seg) meningsfullt liv, er postulatet. I denne sammenhengen blir biografien en ikke-kritisk, men tvert imot en bekreftende sakprosasjanger. Biografien viser oss at dette er (var) et meningsfylt liv for den som lever (levde) det.

Han trakk også frem nyjournalistikken, der nesten hvert eneste saksforhold som legges frem blir belyst ved en biografisk tekst, en "biografisnutt". Er overskriften Statsbudsjettet får vi vite hvordan det får utslag hos familien Enersen på Snåsa og for minstepensjonist Hansen på Torshov.

Til sist snakket vi om biografiens plass i Akademia, at den er på vei inn igjen nå som nykritikken og strukturalismen taper terreng. Vi var også innom performativ biografisme, der forfattere bevisst bruker sine liv i sine romaner, og der grensene mellom liv og biografi er utydelige. Solstad er et godt eksempel på dette. Et ekstremt eksempel er den danske journalisten Claus Bech-Nielsen som forlot sitt borgerlige liv, "walraffet" og levde som hjemløs på gaten og som faktisk ble "junkie" på ordentlig. Selvbiografien han skrev forteller oss noe viktig om hva personlighet og performativitet er og hvor grensene mellom disse to går, eller hvor vanskelig det er å trekke dem.

Så er det opp til meg å få hode og hale på alt dette. PUH!

I gang med fagartikkelen

Jeg er endelig i gang med fagartikkelen, som jeg har fått vite skal være på tredve sider. Selvsagt håpløst kort, det er som kjent lettere å skrive langt enn kort om noe. Her er en smakebit, fra innledningen:

Humaniora er en tekstvitenskap som har mennesket som sitt forskningsobjekt. Mennesket skiller seg fra sine slektninger dyrene blant annet ved at det kan reflektere over, og dokumentere, sin historie. Historie er et begrep som favner vidt, fra Universets tilblivelse til slektsgranskning, for å nevne to ytterpunkter. Biografien, en betegnelse som kommer fra det greske bios [liv] og graphein [skrive], betyr den skrevne historien om et liv. Biografien er en sjanger som har vært og er populær hos leserne, men som i våre dager har lav status i akademia. Denne dikotomien gjør den verd å studere nærmere.
Min hypotese er at en biografi kan skrives, og leses, som en pedagogisk tekst; som en slags lærebok eller rettledning i hvordan et liv kan leves, og at sjangerens popularitet kan henge sammen med nettopp dette. Med utgangspunkt i min egen biografi om den norske kvinnelige billedhuggeren Sigri Welhaven (min farmor), skal jeg her drøfte denne hypotesen, etter først å ha gjennomgått noe sentral biografisk teori og ditto teori som omhandler pedagogiske tekster.

Og her kommer litt fra avsnittet om den etymologiske opprinnelsen til ordet biografi:

Ordet biografi er satt sammen av de greske ordene for «liv» og for «å skrive» . Det ble antakelig brukt første gang av den nyplatonske filosofen Damaskios, som skrev en biografi om sin far, filosofen Isidor (Isidors liv, eller filosofiens historie), og som måtte rømme fra Aten i år 529 da keiser Justinian stengte skolen der han underviste . Académie franςaise godkjente betegnelsen biografi først i 1762, noe sent siden tyskerne hadde brukt den siden 1709, og da som importord fra fransk . I England, som er det landet der biografien har hatt størst oppslutning, blir ordet første gang brukt 1 1683. John Dryden bruker det i betydningen «en skrevet tekst om et liv» i sin oversettelse av Plutarks Lives of the Noble Grecians and Romans . Den eldste teksten i Norden som inneholder ordet biografi er Holbergs Epistler.

JAja, det låter vel litt som en norsk skolestil, klasse 2Eb . Men det er en begynnelse, tross alt!