Arkiver

Jeg gleder meg som et barn til tirsdag, da skal jeg til Riksarkivet. Jeg har en venninne som jobber der, hun er historiker og har mange ganger snakket med meg om arkivenes fantastiske verden. Det var mens jeg skrev om en skole-episode i Sigris fjortenårige liv, som hun selv har fortalt oss om mange ganger. Så kom jeg på: Kanskje dette finnes i et arkiv? Nina C., historikeren, ble satt i arbeid. Og etter en time kom svaret: 6 1/2 hyllemeter med dokumenter fra C. Bonnevies skole står i Statsarkivets hyller, som er samlokalisert med Riksarkivet. Der var det jeg leter etter, og mere til.

Ellers strever jeg med spørsmålet hvorvidt jeg selv skal komme til syne i teksten. Vanskelig, jeg nå bare prøve meg frem og stole på mine gode konsulenter.

Og til slutt: Har fått tak i hovedoppgaven til kunsthistorikeren Signe Marie Endresen, som har skrevet om Sigris søster, malerinnen Astri Welhaven Heiberg. Jeg fant et intervju med henne der hun snakker om hvordan Astris uteakter fremstiller kvinnene som subjekter, ikke som objekter for menns begjær. MEGET interessant. Jeg ønsker å finne ut mer om hva det ville si å være en kvinnelig kunstner i Norge den gangen, og forstå noe om hvordan verden fortonte seg for Sigri. Er jeg hovmodig som i det hele tatt prøver?

Endelig i gang

Endelig er jeg kommet i gang med skrivingen. Det er besettende. I hele går skrev jeg, og før jeg visste ord av det var det kveld. Tenk om jeg hadde sluppet å gå på jobb et halvt års tid! Men det er som det er, nytter ikke å sutre. Jeg har funnet en måte å gå inn i stoffet på som jeg foreløpig synes fungerer (selv om jeg stadig støter på problemer med sysnvinkel, om jeg selv skal komme frem i teksten og så videre). Bruker Slapgard som forbilde og skriver tilnærmet skjønnlitterært i partier, som jeg håper skal gi en slags "zoom-effekt". Og i går kom Per Egil Hegges artikkel om Halfdan Koht og Sigri.

Etikk og biografi

Jeg tenker for tiden en del på etikk i forhold til biografi, hvor grensen går. Det er slett ikke alle trekk ved Sigri Welhaven som er sympatiske. Men danner man et helt og sannferdig bilde av en person dersom man bare beskriver det sympatiske? Det var jo dette Olav Vesaas fikk kritikk for å ha gjort i sin biografi om moren, Haldis Moren Vesaas. Det er vel venskeligst når man skriver om en i nær familie, og det samme problemet får jeg selv om en farmor er atskillig fjernere enn en mor, i hvertfall i mitt tilfelle. Min intuisjon sier meg at det er viktig å være sannferdig. Og nå skal jo denne biografien inngå i et akademisk verk og ikke utgis til salg, i hvertfall ikke i denne omgangen. Likevel blir det et stykke dokumentasjon som blir offentlig tilgjengelig.

Diskusjon om etikk i denne forbindelsen kommer jo stadig opp, nå sist i Jan Werner Danielsens biografi, skrevet av hans egen far. Det virker ikke umiddelbart spiselig at en far skal fortelle om sitt avdøde voksne barns seksualliv, men kanskje det var helt avklart mellom de to? mellom min farmor Sigri og meg er det ingen slik avtale, og hun ville helt klart ikke like det dersom jeg var så ærlig som jeg på en måte har lyst til å være. Så kan man tenke på hva som blir andre avdøde berømtheter til del, Sigrid Undset for eksempel. "Efter meg skal det ikke kommer glanere", skrev hun. Dette er ikke blitt respektert, like lite som Griegs uttrykkelige pålegg om at hans symfoni aldri måtte oppføres.

Matt Sinclair, fikk jeg greie på av Jorun (Typing is thinking) har blogget om problemstillingen i sin blogg Sinclair's Musings. Han skriver her om en biografi om Orson Wells. Det han sier her, er at ved å blottstille Wells, men uten å dømme ham, viser forfatteren så hvordan verden tok eller tar seg ut fra Wells' synspunkt. Jeg grubler videre ...

Om kildetroskap og diktning

Jeg leser Sigrun Slapgards Sigrid Undset-biografi og er full av beundring. Jeg har leste mye om og av Sigrid Undset; alle de norske biografiene og alt hun har skrevet, bortsett fra noen essays og artikler. Likevel gir Slapgards biografi meg et mye nærmere og tydeligere bilde av Sigrid Undset enn jeg hadde før. Jeg har tenkt en del på hvorfor, og jeg tror det er fordi hun er modig nok til å dikte, samtidig som hun er fornuftig nok til å holde seg til kildene. Hun dikter altså ikke fritt, men hun gir liv til menneskene, ikke bare til Sigrid Undset selv, men også til hennes nærmeste, ved å forsyne dem med tanker og følelser.

Det er også noe med dramaturgien hennes, og særlig inngangen til stoffet. Hun velger en tematikk (den gales bitt), og gjentar den utover i fortellingen. Jeg vil prøve noe i den gaten. Begynte i går, og skrev to tekster jeg sendte til mine medlesere til vurdering. De ble muligens ikke så ille, jeg ser det bedre når jeg leser dem igjen om noen dager.

Bildet er Sigri Welhaven malt av Jean Heiberg i 1915. Olje på lerret, 73x60 cm, tittlen er "Gullfisker".

Kjønnsperspektivet

Jeg tror jeg må innsnevre ytterligere, og ta et kjønnsperspektiv. Sigri Welhaven var kvinne og kunstner, og hun stod i en velkjent konflikt som nettopp det.

Når det gjelder Sigri Welhaven, så fremgår det tydelig av brev hun har skrevet på 30-tallet, og som jeg er så heldig å eie, at hun ser på det å være gift som en økonomisk nødvendighet. "Peter (Krag) er mitt brød og smør", skriver hun et sted, om sin mann, som da truet med å forlate henne. Det å stå på egne ben og leve av kunsten var ikke noe alternativ.

Dette er muligens en inngangsvei til stoffet. Konflikten kvinne/kunstner, dessuten kommer selvfølgelig klasseproblematikken inn her.

Ny runde; endret problemstilling

Min venninne og tidligere kollega Ellen har lest bloggen min, og sendte meg denne sms-en etterpå: "Jeg har lest bloggen din med stor interesse men tør ikke skrive der. Til oppgaven din: Jeg mener du må ha et mål for oppgaven. Det ser jeg ikke formulert. Dessuten så må en problemstilling formuleres som et problem. Hvis det er umulig kan du lage en påstand. Ring meg hvis du vil diskutere mer. Ellen".

Ellen og jeg var begge lærere på Ringstabekk skole i Bærum fra 1985 til 1995, hun var der da jeg kom, og var der fortsatt da jeg sluttet, nå er hun pensjonist. Ellen er medforfatter på boka Moderne pedagogikk: Teori og praksis ved Ringstabekk skole, og har skrevet en hovedoppgave om litteraturutvalg i norske lærebøker. På Ringstabekk skole er det å lære elevene å formulere problemstillinger og arbeide ut fra dem, som ekte forskere, sentralt. Det finnes fire ulike nivåer i en problemstilling, skriver Ellen og hennes medforfattere (også gamle kolleger) i denne boka (de refererer blant andre til Theo Koritzinsky: Tema- og prosjektarbeid i grunnskolen fra 1997). De fire nivåene er:

• Faktaspørsmål (gir grunnleggende begreper og informasjon; hva er, hvor er, hvem er)
• Forklaringsspørsmål (forklarer sammenhenger; Hvorfor er det slik at ...)
• Vurderingsspørsmål (avdekker synspunkter og holdninger: Hva synes vi om ...)
• Handlingsspørsmål (sporer til handling. Hva kan vi gjøre for å ...)

Det er kanskje grunn til å skjele til denne oppdelingen også for meg, selv om jeg ikke er grunnskoleelev men masterstudent. Ellen er misfornøyd med problemstillingen min (Dagens problemstilling, nedenfor), fordi den er et ja/nei-spørsmål. Hennes forslag er:
Hvorfor er en biografi en pedagogisk tekst? En drøfting med utgangspunkt i min egen biografi om billedhuggeren Sigri Welhaven, og i teori om narrativer og identitetsskaping.

Tja, kanskje det? En annen vei å gå er å formulere en påstand, noe à la: En biografi er en pedagogisk tekst i prosjekt livslang læring. En drøfting med utgangspunkt i en eksempelbiografi om min farmor, billedhuggeren Sigri Welhaven.

Men mål? Dette er da ikke et prosjektarbeid i niende klasse heller. Nå har jeg lest den kjempefine lille håndboken til Umberto Eco, Kunsten å skrive en akademisk oppgave, som vi er blitt anbefalt å lese, og han skriver ikke noe om mål. Målet ligger jo i problemstillingen, ved å besvare den når jeg vel målet?

Ellen fikk meg på tanken at kanskje jeg også skal ta et kjønns-perspektiv, og se på hvordan biografien om en kvinnelig kunstner kan tjene som en pedagogisk tekst for kvinnelige lesere. Doris Lessing, som endelig fikk Nobelprisen, kan kanskje trekkes inn, og Sigrun Slapgards Sigrid Undset-biografi, for å nevne noen.

Dette med forbilder og identitetsskapingen er nok viktig. Så spørs det i hvor stor grad jeg kan trekke inn meg selv? I selve biografien er jeg selvsagt fri til å gjøre det. Jeg har alltid tenkt på min farmor som en jeg ikke vil ligne, på ett plan i hvert fall. Men når jeg nå tenker på Sigri, så beundrer jeg sterkt hennes erotiske kraft, hennes skaperkraft og aller mest hennes sterke livsvilje og evne til å gå videre. Dette er noe jeg gjerne vil formidle. Vanskelig oppgave.