Etikk og biografi

Jeg tenker for tiden en del på etikk i forhold til biografi, hvor grensen går. Det er slett ikke alle trekk ved Sigri Welhaven som er sympatiske. Men danner man et helt og sannferdig bilde av en person dersom man bare beskriver det sympatiske? Det var jo dette Olav Vesaas fikk kritikk for å ha gjort i sin biografi om moren, Haldis Moren Vesaas. Det er vel venskeligst når man skriver om en i nær familie, og det samme problemet får jeg selv om en farmor er atskillig fjernere enn en mor, i hvertfall i mitt tilfelle. Min intuisjon sier meg at det er viktig å være sannferdig. Og nå skal jo denne biografien inngå i et akademisk verk og ikke utgis til salg, i hvertfall ikke i denne omgangen. Likevel blir det et stykke dokumentasjon som blir offentlig tilgjengelig.

Diskusjon om etikk i denne forbindelsen kommer jo stadig opp, nå sist i Jan Werner Danielsens biografi, skrevet av hans egen far. Det virker ikke umiddelbart spiselig at en far skal fortelle om sitt avdøde voksne barns seksualliv, men kanskje det var helt avklart mellom de to? mellom min farmor Sigri og meg er det ingen slik avtale, og hun ville helt klart ikke like det dersom jeg var så ærlig som jeg på en måte har lyst til å være. Så kan man tenke på hva som blir andre avdøde berømtheter til del, Sigrid Undset for eksempel. "Efter meg skal det ikke kommer glanere", skrev hun. Dette er ikke blitt respektert, like lite som Griegs uttrykkelige pålegg om at hans symfoni aldri måtte oppføres.

Matt Sinclair, fikk jeg greie på av Jorun (Typing is thinking) har blogget om problemstillingen i sin blogg Sinclair's Musings. Han skriver her om en biografi om Orson Wells. Det han sier her, er at ved å blottstille Wells, men uten å dømme ham, viser forfatteren så hvordan verden tok eller tar seg ut fra Wells' synspunkt. Jeg grubler videre ...