Etterveer

Dumheten har gått og gjemt seg litt, men Gud vet for hvor lenge. I dag har jeg knadd meg igjennom biografien nok en gang, det var for første gang litt ulystbetont å ta tak i den, men det varte ikke så lenge. Kommentarer fra min journalist-mann Toralf og min fetter Henning skulle gjennomgåes, og noen flere bilder skulle inn. Nå har jeg sendt en schwær tjukk bunke til veileder Susanne i Borup i Danmark. Hun skal lese og vi skal møtes til veiledning 28. august. Gulp.

Hva kommer det forøvrig av at man ser masse som skal rettes opp i det øyeblikket man har sendt manuskriptet fra seg? Jeg retter og retter og tenker på bunken som er på vei i nattemørket til Danmark. Vel, det er verre når man oppdager feilene etter at boken er trykt. Det vil sikkert skje det også. Det er ellers litt tilfredsstillende å se at jeg allerede hadde ordnet opp i ca 80 % av de dårlige passasjene som mine lesere hadde merket seg, det tyder på at det går rett vei. Kanskje.

Dum, dummere

Jeg ser at min kollokvievenninne og medstudent Jorun (Typing is thinking) skriver at hun er dum. Jeg også. Nå er jeg kommet til et punkt som veilederen min forsåvidt advarte oss mot, nemlig "jeg er en idiot-punktet". Et slags omvendt g-punkt, der alt man tenker og gjør, samt har tenkt og har gjort, virker tåpelig, ukyndig og teit. Hvordan kan JEG liksom tro at jeg kan skrive en masteroppgave? Sukk.

En grunn er nok at jeg først nå er i gang med den egentlige masteren, nemlig fagartikkelen om biografi som pedagogisk tekst. Hittil har jeg jo lett i kilder og fortalt historier. Nå som alvoret begynner har jeg erkjent at jeg er en stor tosk. Håper det går over.

For forsøksvis å avslutte innlegget i en litt mindre sutrende tone: Jeg har masse i hodet om hva jeg skal skrive, og har mange delsvar på problemstillingen min: Hvordan kan en biografi leses som (eller være) en pedagogisk tekst? Jeg har lest Stephen Walton, Birgitte Possing og hennes meddebattanter i en større fagdebatt om historisk biografi i Danmark på nittitallet, Nigels Hamiltons biografihistorie samt en artikkel av Helge Jordheim om Kant og dannelse. Alt har tilført mye, og jeg har understreket og notert og tenkt. Men nå må jeg skrive selv, og det virker plutselig helt umulig, ikke fordi jeg ikke har innhold, men fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal strukturere det, jeg er nemlig dum. Dessuten: Det er varmt. Det siste går over, håper min følelse av idioti snart gjør det samme. På mandag er jeg tilbake på jobb, bare for å ha sutret enda litt til ...

Til slutt: Jorun er svært lite dum. Det burde gi meg et ørlite håp.

Analysedelen er såvidt i gang: her er oppgavens "femkant"

Biografien er satt til heving (med klede over)

Ja, nå er jeg til veis ende i første runde. Det betyr at jeg har "gjennomskrevet" hele biografien, og legger den nå bort. Masse redigering gjenstår, og noen partier skal også skrives til, feil skal rettes og ikke minst skal det sikkert kuttes mye mer. Men nå har jeg nådd et foreløpig metningspunkt kjenner jeg, og vil begynne på den andre delen av masteroppgaven; analysen. På høy tid!

Et godt råd

Jeg fikk følgende meget gode råd av en forlagsredaktør, som har lest midtveis-manus:

Skulle jeg gi deg noen tips med på veien videre, så bør du prøve å vise mer av hennes karakter gjennom historiene som fortelles, og ikke konstatere så mye. Med det mener jeg at det i manus er en tendens til å konkludere for tidlig, noe som forflater teksten - prøv i stedet å belegge påstander bedre og på den måten også unngå frampek som tar ut spenningen i teksten. I forlengelsen av dette syns jeg kanskje du som biograf er litt for bastant til tider i dine holdninger/oppfatninger - la kildene tale mer for seg selv i stedet for å sette dem inn i en allerede bestemt forståelsesramme.

Sånne råd er litt pinlige å få, fordi de peker på forhold jeg (som tidligere forlagsredaktør) burde ha sett selv, men så var det dette med splinter og bjelker. Jeg svelget tre ganger og gjorde som hun sa, eller som jeg tror hun sa (det blir jo min tolkning av rådet som bestemmer hva som blir gjort med teksten) og har nå lukt ut 9 sider hobbypsykologi fra manus. Mer blir det sikkert, redigeringsrunde én til pluss uendelig er nå det som gjenstår, jeg har jobbet som en rasende og råutkastet er "ferdig". Men når er en tekst ferdig? Når man ikke orker mer, er mitt svar akkurat nå. Begynner å nærme meg ...

Motinnlegg til forrige (om kronologi)

Dette sitatet fra Stephen Waltons bok om biografi "Skaff deg eit liv!" utgjør motsatsen tl det jeg skrev i forrige innlegg om kronologi.

Den kronologiske framstillinga er sjølve grunnproblemet ved biografien. Den kronologiske narrative strukturen er falsk, fordi han legg opp til ei kontekstualisering som det opplevde livet ikkje byd på, skaper samanhengar av lausrivne fakta og hendingar som slett ikkje nødvendigvis utgjer samanhengar, og legg opp til ein tvilsam kausualitet der det som kjem føre, ufravikeleg får skulda for det som kjem etter: Post hoc ergo propter hoc. Framfor alt legg den dominerandre biografitypen skjul på at han gjer dette, ved å appellere til ei naiv forventing hos lesarane om at kronologien verkeleg utgjer vår djupaste felles opplevingsstruktur, trass i at ingen - når dei reflektarar over det - hugsar sitt eige liv kronologisk.

Ja, Walton har selvfølgelig rett, men likevel tenker jeg at det ikke blir mulig (for meg) å forlate kronologien helt. Walton foreslår metaforisk inngang til beskrivelsen av menneskelivet (bios + graphein), slik han selv har gjort det i "Ivar Aasens kropp". For sent for meg (120 sider skrevet) men sikkert en vei til å fornye sjangeren. Jeg får fordype meg i dette når jeg kommer til artikkelen.

Biografien nærmer seg avslutning

Manuskriptet er nå på 207 sider med bilder, og siste fase av Sigri Welhavens liv, fra krigen og ut, står igjen. Nå følger jeg ikke kronologien slavisk i denne fremstillingen (et av de mange valg man må ta når man prøver å gjenskape et liv), men den ligger i bunnen som en slags understrøm i elva. Det kan godt være jeg hadde kunnet slippe taket helt i kronologien, men så dreven er jeg ikke. Og som min venninne Mette, historikeren, sier, så er det uunngåelig når man studerer historie at man forholder seg til at det ene skjer etter det andre, tidens rekkefølge er faktisk helt ubønnhørlig. Likevel er jo temaene i et liv tidsovergripende. Mengden valg når man skal strukturere en tekst er enorm, og man er faktisk tvunget til å ta dem. Det som er morsomt med skriving, synes jeg (helt subjektiv, ikke-vitenskapelig observasjon) er at det virker som noe i meg tar valgene for meg, jeg kan ikke si det annerledes enn at det er fortellingens kraft, slik fortellingen om Sigri Welhaven fremstår gjennom alle kildene, som bestemmer "for" meg. Så får det briste eller bære.

Jeg tenker hele tiden på den akademiske artikkelen som skal ledsage biografien, noe jeg virkelig bør gjøre; på høy tid! Min intensjon var å skrive denne mer eller mindre parallellt, men det har jeg ikke greid, biografien trenger seg foran hele tden, og jeg har valgt å følge dens bud. Jeg skal skrive den igjennom til slutten i 1991, og så legge den vekk. Et enormt redigeringsarbeide gjenstår naturligvis, men jeg er overbevist om det blir best hvis jeg lar manus "ligge og heve seg" noen uker først, mens jeg skriver artikkelen.

Til sistnevnte lurer jeg nå på om jeg skal innlemme en liten spørreundersøkelse. Min hypotese om at en biografi kan sees som en pedagogisk tekst fikk nemlig respons hos min gode venn oversetter (og sanger) T.T. Han hadde av seg selv tenkt på biografi som en type lærebok, at en bok kanskje kan være en slags anvisning i at sånn kan man også leve dette livet (ble det riktigere nå, T.T.?). Han og jeg har hatt en interessant diskusjon rundt dette blogginnlegget, da han meget riktig påpekte at mitt første forsøk på å referere det han sa, viste med tydelighet hvilken håpløs oppgave en biograf har. Alt blir jo konstruert gjennom språket, og når man vet hvor vanskelig det er å få noe ut av sitt hode og inn i et annet, kan man lett regne ut hvor ille det kan bli forvrengt gjennom to, tre eller flere ledd. Huff ja, egentlig halsløs gjerning.

Jeg syntes det var såpass interessant at jeg fikk lyst til å forfølge det. Skulle jeg våge meg på en spørreundersøkelse, for å kartlegge noe om hva biografier kan gi en leser? Men hvem skulle utvalget bestå av? Å få tak i Haugenboks e-postlister f eks er sikkert umulig og ulovlig og det hele. Dessuten finner jeg da frem ny empiri som sikkert sprenger ramma, min empiri er jo min egen biografi. Jeg må drøfte det med mine veiledere, herved er det lagt frem for dem.

Det er jo ellers interessant i seg selv at i litteraturviter-kretser og hos andre "tekstakademikere" er det ikke ansett som god latin å like biografier. Stephen Walton tar opp dette i full bredde i boka "Skaff deg eit liv" som jeg leser for tiden, og skal bruke til artikkelen.

Jeg har også måttet gå en runde med hva det er etisk forsvarlig å ta med i en biografisk tekst, det måtte jo komme. Skriver ikke mer om dette, men det har vært en nyttig og avklarende prosess.