Den kronologiske framstillinga er sjølve grunnproblemet ved biografien. Den kronologiske narrative strukturen er falsk, fordi han legg opp til ei kontekstualisering som det opplevde livet ikkje byd på, skaper samanhengar av lausrivne fakta og hendingar som slett ikkje nødvendigvis utgjer samanhengar, og legg opp til ein tvilsam kausualitet der det som kjem føre, ufravikeleg får skulda for det som kjem etter: Post hoc ergo propter hoc. Framfor alt legg den dominerandre biografitypen skjul på at han gjer dette, ved å appellere til ei naiv forventing hos lesarane om at kronologien verkeleg utgjer vår djupaste felles opplevingsstruktur, trass i at ingen - når dei reflektarar over det - hugsar sitt eige liv kronologisk.Ja, Walton har selvfølgelig rett, men likevel tenker jeg at det ikke blir mulig (for meg) å forlate kronologien helt. Walton foreslår metaforisk inngang til beskrivelsen av menneskelivet (bios + graphein), slik han selv har gjort det i "Ivar Aasens kropp". For sent for meg (120 sider skrevet) men sikkert en vei til å fornye sjangeren. Jeg får fordype meg i dette når jeg kommer til artikkelen.
mandag 7. juli 2008
Motinnlegg til forrige (om kronologi)
Dette sitatet fra Stephen Waltons bok om biografi "Skaff deg eit liv!" utgjør motsatsen tl det jeg skrev i forrige innlegg om kronologi.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Hei, Ida!
Jeg har aldri vært noen ivrig biografi-leser, og etter å ha lest bloggen din sitter jeg med en liten undring om hvorfor har jeg ikke det? Jeg vet ved flere anledninger at jeg selv har tenkt: Æsj, nei, biografi; det orker jeg ikke lese, det er tørt og kjedelig og reflekterer ikke den personen som blir beskrevet,bare den som skriver den. Samtidig har jeg jo for eksempel lest en biografi om Shostakovitsj og den var jo ikke det minste tørr, selv om forfatteren av den biografien etter det jeg kan huske faktisk ble beskyldt for å dikte opp mye av det som sto der. Er autentisitet noe av "problemet" med biografier?
Er det slik at biografier ikke er "stuerene" på en måte - ja sett i forhold til "virkelig"/"ekte" litteratur? Du ser jeg setter det i anførselstegn. I så fall; hvorfor regnes ikke biografisjangeren som like "virkelig/ekte litteratur" som f.eks en roman? Er det snakk om underliggende litteraturhistoriske føringer og usagte fordommer, tro?
Det å skrive om virkelige menneskers liv i en biografi må på mange måter være vanskeligere enn å dikte opp personer i en roman - fordi man for det første må være lojal mot kilder, deretter mot historien og samfunnet og sist og ikke minst mot den personen man skriver om.
Hm. Der fikk jeg noe å tenke på....
Hei, nå ble jeg litt nysgjerrig, er du en jeg kjenner? Kom frem da vel, du der inne i skogen ... (fritt sitert etter Arild Nyquist).
Jeg er usikker på hva du mener med autentisitet, men les Stephen Waltons bok, han drøfter dette i fulle detaljer. Han vektlegger for eksempel at subjektet (biografen) må komme frem, litt a la Bertolt Brechts verfremdungsteknikk. Han mener som skrevet også at bindingen til kronologien har skylden for at biografisjangeren sliter. Det er en illusjon å se et liv som en rekke av hendelser som henger sammen i tid og kausualitet, sier han. Morsom fagbok som jeg har ledg høyt av flere ganger, det er en sjeldenhet.
Moro med faglig diskusjon på bloggen, kom gjerne med mer!
Legg inn en kommentar