Dum, dummere

Jeg ser at min kollokvievenninne og medstudent Jorun (Typing is thinking) skriver at hun er dum. Jeg også. Nå er jeg kommet til et punkt som veilederen min forsåvidt advarte oss mot, nemlig "jeg er en idiot-punktet". Et slags omvendt g-punkt, der alt man tenker og gjør, samt har tenkt og har gjort, virker tåpelig, ukyndig og teit. Hvordan kan JEG liksom tro at jeg kan skrive en masteroppgave? Sukk.

En grunn er nok at jeg først nå er i gang med den egentlige masteren, nemlig fagartikkelen om biografi som pedagogisk tekst. Hittil har jeg jo lett i kilder og fortalt historier. Nå som alvoret begynner har jeg erkjent at jeg er en stor tosk. Håper det går over.

For forsøksvis å avslutte innlegget i en litt mindre sutrende tone: Jeg har masse i hodet om hva jeg skal skrive, og har mange delsvar på problemstillingen min: Hvordan kan en biografi leses som (eller være) en pedagogisk tekst? Jeg har lest Stephen Walton, Birgitte Possing og hennes meddebattanter i en større fagdebatt om historisk biografi i Danmark på nittitallet, Nigels Hamiltons biografihistorie samt en artikkel av Helge Jordheim om Kant og dannelse. Alt har tilført mye, og jeg har understreket og notert og tenkt. Men nå må jeg skrive selv, og det virker plutselig helt umulig, ikke fordi jeg ikke har innhold, men fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal strukturere det, jeg er nemlig dum. Dessuten: Det er varmt. Det siste går over, håper min følelse av idioti snart gjør det samme. På mandag er jeg tilbake på jobb, bare for å ha sutret enda litt til ...

Til slutt: Jorun er svært lite dum. Det burde gi meg et ørlite håp.