Biografien nærmer seg avslutning

Manuskriptet er nå på 207 sider med bilder, og siste fase av Sigri Welhavens liv, fra krigen og ut, står igjen. Nå følger jeg ikke kronologien slavisk i denne fremstillingen (et av de mange valg man må ta når man prøver å gjenskape et liv), men den ligger i bunnen som en slags understrøm i elva. Det kan godt være jeg hadde kunnet slippe taket helt i kronologien, men så dreven er jeg ikke. Og som min venninne Mette, historikeren, sier, så er det uunngåelig når man studerer historie at man forholder seg til at det ene skjer etter det andre, tidens rekkefølge er faktisk helt ubønnhørlig. Likevel er jo temaene i et liv tidsovergripende. Mengden valg når man skal strukturere en tekst er enorm, og man er faktisk tvunget til å ta dem. Det som er morsomt med skriving, synes jeg (helt subjektiv, ikke-vitenskapelig observasjon) er at det virker som noe i meg tar valgene for meg, jeg kan ikke si det annerledes enn at det er fortellingens kraft, slik fortellingen om Sigri Welhaven fremstår gjennom alle kildene, som bestemmer "for" meg. Så får det briste eller bære.

Jeg tenker hele tiden på den akademiske artikkelen som skal ledsage biografien, noe jeg virkelig bør gjøre; på høy tid! Min intensjon var å skrive denne mer eller mindre parallellt, men det har jeg ikke greid, biografien trenger seg foran hele tden, og jeg har valgt å følge dens bud. Jeg skal skrive den igjennom til slutten i 1991, og så legge den vekk. Et enormt redigeringsarbeide gjenstår naturligvis, men jeg er overbevist om det blir best hvis jeg lar manus "ligge og heve seg" noen uker først, mens jeg skriver artikkelen.

Til sistnevnte lurer jeg nå på om jeg skal innlemme en liten spørreundersøkelse. Min hypotese om at en biografi kan sees som en pedagogisk tekst fikk nemlig respons hos min gode venn oversetter (og sanger) T.T. Han hadde av seg selv tenkt på biografi som en type lærebok, at en bok kanskje kan være en slags anvisning i at sånn kan man også leve dette livet (ble det riktigere nå, T.T.?). Han og jeg har hatt en interessant diskusjon rundt dette blogginnlegget, da han meget riktig påpekte at mitt første forsøk på å referere det han sa, viste med tydelighet hvilken håpløs oppgave en biograf har. Alt blir jo konstruert gjennom språket, og når man vet hvor vanskelig det er å få noe ut av sitt hode og inn i et annet, kan man lett regne ut hvor ille det kan bli forvrengt gjennom to, tre eller flere ledd. Huff ja, egentlig halsløs gjerning.

Jeg syntes det var såpass interessant at jeg fikk lyst til å forfølge det. Skulle jeg våge meg på en spørreundersøkelse, for å kartlegge noe om hva biografier kan gi en leser? Men hvem skulle utvalget bestå av? Å få tak i Haugenboks e-postlister f eks er sikkert umulig og ulovlig og det hele. Dessuten finner jeg da frem ny empiri som sikkert sprenger ramma, min empiri er jo min egen biografi. Jeg må drøfte det med mine veiledere, herved er det lagt frem for dem.

Det er jo ellers interessant i seg selv at i litteraturviter-kretser og hos andre "tekstakademikere" er det ikke ansett som god latin å like biografier. Stephen Walton tar opp dette i full bredde i boka "Skaff deg eit liv" som jeg leser for tiden, og skal bruke til artikkelen.

Jeg har også måttet gå en runde med hva det er etisk forsvarlig å ta med i en biografisk tekst, det måtte jo komme. Skriver ikke mer om dette, men det har vært en nyttig og avklarende prosess.