Vitenskapelig sjanger

Jeg er veldig splittet på grunn av alle mine forskjellige gjøremål, sliten, og utrolig misunnelig på alle heltidsstudenter. Hvis jeg hadde økonomi til det, ville jeg øyeblikkelig søkt full permisjon uten lønn og blitt student på heltid. Jeg er litt på "miste-motet-hakket" nå, men siden jeg har vært ute utallige vinternetter før, skal jeg ikke gi meg. Det nytter heller ikke å sutre mer om dette, for jeg må jobbe, for pengas skyld. "Som John Gielgud svarte da han ble spurt av en journalist hvordan han kunne ha sagt ja til å spille i en riktig dårlig film (hvilken?) mot slutten av sin karriere: "The money, my boy, the money!".

Jeg trenger å skolere meg i vitenskapelig skriving. Etter å ha fått tilbakemelding fra veileder Susanne nå sist (modul 2) så skjønner jeg jo at jeg har et stykke igjen der! Huff ja. Nå har jeg i hvertfall fått tak i Umberto Eco: Kunsten at skrive speciale, den var utsolgt fra forlaget, men heldigvis stod den i hyllen til en jeg kjenner. Du verden så godt Eco skriver (og takk til den danske oversetteren også forresten)! Når jeg tenker på alle de knotete og delvis uforståelige tekster jeg har måttet gnure meg igjennom på diverse studier, så får jeg lyst til å reise til Italia og gi ham en klem. Så enkelt kan det skrives, folkens! Jeg lærer selvsagt masse om akademisk skriving av innholdet, men ikke minst er det en fabelaktig god modelltekst.

Jeg tenker stadig på hvordan jeg skal vinkle biografien. Tenker mer og mer på det som jeg oppfatter som et sterkt tema i Sigris liv, og som også er et tema for mange andre i familien: Å bli sett. Det er ett eller annet i familiekulturen som handler om en slags storhetsmani. Finn Alnæs, min fetter (og gudfar) er det mest eklatante eksempel på dette slik jeg ser det. Truls Gjefsen kalte biografien om Finn for Finn Alnæs: Titan og Sisyfos, og der traff han godt: det er en tittel som sier mye om akkurat dette. For meg er det viktig å fortelle historien om Sigri Welhaven slik at denne "arvesynden" kommer frem. Men jeg vet jo også at dette i like stor grad er min egen fortelling, altså at det handler delvis om meg selv. Er det her problemstillingen kan ligge kanskje? At en biograf uunngåelig også vil fortelle om seg selv?