Om å skrive troverdig

"Jeg tror, at De har aldeles misopfattet Sigri, hun er fremfor alt et umaadeligt ømt og varmt Gemyt, som trænger megen Kjærlighed, hun er saa varmhjertet, at hun vil faa mange Sorger i Livet, og hendes Livlighed vil naturligvis skaffe hende mange Uleiligheter, men Ingen uden vi hendes Forældre og jeg tror ogsaa hendes Veninder, vet, hvor meget godt der bor i hende, og det er jo netop det som er Hovedsaken i Livet, Kundskaber skal hun nok faa, om det kanske ikke gaar efter de almindelige Regler. Sigrid er et Barn med store Begavelser, og der skal nok blive en bra Fremtid for hende, det er hverken min Mand eller jeg bange for, og vi haaber at blive istand til at give hende den fornødne Undervisning i de Fag, hun ikke har kunnet magte paa Skolen."

Dette og flere andre brev fant jeg på Riksarkivet siste uke, de tilhører arkivene etter Bonnevies skole, Oscars gate 42, der Sigri var elev fra 1904 til 1909. Noen små brikker til puslespillet. Vedlagte bilde er fra ett av skolens klasserom (fotograf er ukjent). Frøken Bonnevie er forfatteren av pikeboken Hvorledes Ida Blev alvorlig (1889), og hennes dannelsesprosjekt bar sterkt preg av temming. Lyster og impulsivitet skulle tøyles hos de små kondisjonerte pikebarna, som gjennom skolearbeidet skulle lære lydighet og pliktfølelse, tålmodighet og flid. Dette dannelsesprosjektet virket nok bare måtelig godt på Sigri.

Jeg jobber med å danne meg et bilde av hvordan livet og tiden har vært i Sigris barndom. Jeg merker jo mens jeg skriver at jeg vet altfor lite om dette. Så nå er jeg på leting etter gode beskrivelser av tiden, livet i Kristiania, barndom, jeg tar imot alle tips jeg kan få!

Arkiver

Jeg gleder meg som et barn til tirsdag, da skal jeg til Riksarkivet. Jeg har en venninne som jobber der, hun er historiker og har mange ganger snakket med meg om arkivenes fantastiske verden. Det var mens jeg skrev om en skole-episode i Sigris fjortenårige liv, som hun selv har fortalt oss om mange ganger. Så kom jeg på: Kanskje dette finnes i et arkiv? Nina C., historikeren, ble satt i arbeid. Og etter en time kom svaret: 6 1/2 hyllemeter med dokumenter fra C. Bonnevies skole står i Statsarkivets hyller, som er samlokalisert med Riksarkivet. Der var det jeg leter etter, og mere til.

Ellers strever jeg med spørsmålet hvorvidt jeg selv skal komme til syne i teksten. Vanskelig, jeg nå bare prøve meg frem og stole på mine gode konsulenter.

Og til slutt: Har fått tak i hovedoppgaven til kunsthistorikeren Signe Marie Endresen, som har skrevet om Sigris søster, malerinnen Astri Welhaven Heiberg. Jeg fant et intervju med henne der hun snakker om hvordan Astris uteakter fremstiller kvinnene som subjekter, ikke som objekter for menns begjær. MEGET interessant. Jeg ønsker å finne ut mer om hva det ville si å være en kvinnelig kunstner i Norge den gangen, og forstå noe om hvordan verden fortonte seg for Sigri. Er jeg hovmodig som i det hele tatt prøver?

Endelig i gang

Endelig er jeg kommet i gang med skrivingen. Det er besettende. I hele går skrev jeg, og før jeg visste ord av det var det kveld. Tenk om jeg hadde sluppet å gå på jobb et halvt års tid! Men det er som det er, nytter ikke å sutre. Jeg har funnet en måte å gå inn i stoffet på som jeg foreløpig synes fungerer (selv om jeg stadig støter på problemer med sysnvinkel, om jeg selv skal komme frem i teksten og så videre). Bruker Slapgard som forbilde og skriver tilnærmet skjønnlitterært i partier, som jeg håper skal gi en slags "zoom-effekt". Og i går kom Per Egil Hegges artikkel om Halfdan Koht og Sigri.

Etikk og biografi

Jeg tenker for tiden en del på etikk i forhold til biografi, hvor grensen går. Det er slett ikke alle trekk ved Sigri Welhaven som er sympatiske. Men danner man et helt og sannferdig bilde av en person dersom man bare beskriver det sympatiske? Det var jo dette Olav Vesaas fikk kritikk for å ha gjort i sin biografi om moren, Haldis Moren Vesaas. Det er vel venskeligst når man skriver om en i nær familie, og det samme problemet får jeg selv om en farmor er atskillig fjernere enn en mor, i hvertfall i mitt tilfelle. Min intuisjon sier meg at det er viktig å være sannferdig. Og nå skal jo denne biografien inngå i et akademisk verk og ikke utgis til salg, i hvertfall ikke i denne omgangen. Likevel blir det et stykke dokumentasjon som blir offentlig tilgjengelig.

Diskusjon om etikk i denne forbindelsen kommer jo stadig opp, nå sist i Jan Werner Danielsens biografi, skrevet av hans egen far. Det virker ikke umiddelbart spiselig at en far skal fortelle om sitt avdøde voksne barns seksualliv, men kanskje det var helt avklart mellom de to? mellom min farmor Sigri og meg er det ingen slik avtale, og hun ville helt klart ikke like det dersom jeg var så ærlig som jeg på en måte har lyst til å være. Så kan man tenke på hva som blir andre avdøde berømtheter til del, Sigrid Undset for eksempel. "Efter meg skal det ikke kommer glanere", skrev hun. Dette er ikke blitt respektert, like lite som Griegs uttrykkelige pålegg om at hans symfoni aldri måtte oppføres.

Matt Sinclair, fikk jeg greie på av Jorun (Typing is thinking) har blogget om problemstillingen i sin blogg Sinclair's Musings. Han skriver her om en biografi om Orson Wells. Det han sier her, er at ved å blottstille Wells, men uten å dømme ham, viser forfatteren så hvordan verden tok eller tar seg ut fra Wells' synspunkt. Jeg grubler videre ...

Om kildetroskap og diktning

Jeg leser Sigrun Slapgards Sigrid Undset-biografi og er full av beundring. Jeg har leste mye om og av Sigrid Undset; alle de norske biografiene og alt hun har skrevet, bortsett fra noen essays og artikler. Likevel gir Slapgards biografi meg et mye nærmere og tydeligere bilde av Sigrid Undset enn jeg hadde før. Jeg har tenkt en del på hvorfor, og jeg tror det er fordi hun er modig nok til å dikte, samtidig som hun er fornuftig nok til å holde seg til kildene. Hun dikter altså ikke fritt, men hun gir liv til menneskene, ikke bare til Sigrid Undset selv, men også til hennes nærmeste, ved å forsyne dem med tanker og følelser.

Det er også noe med dramaturgien hennes, og særlig inngangen til stoffet. Hun velger en tematikk (den gales bitt), og gjentar den utover i fortellingen. Jeg vil prøve noe i den gaten. Begynte i går, og skrev to tekster jeg sendte til mine medlesere til vurdering. De ble muligens ikke så ille, jeg ser det bedre når jeg leser dem igjen om noen dager.

Bildet er Sigri Welhaven malt av Jean Heiberg i 1915. Olje på lerret, 73x60 cm, tittlen er "Gullfisker".

Kjønnsperspektivet

Jeg tror jeg må innsnevre ytterligere, og ta et kjønnsperspektiv. Sigri Welhaven var kvinne og kunstner, og hun stod i en velkjent konflikt som nettopp det.

Når det gjelder Sigri Welhaven, så fremgår det tydelig av brev hun har skrevet på 30-tallet, og som jeg er så heldig å eie, at hun ser på det å være gift som en økonomisk nødvendighet. "Peter (Krag) er mitt brød og smør", skriver hun et sted, om sin mann, som da truet med å forlate henne. Det å stå på egne ben og leve av kunsten var ikke noe alternativ.

Dette er muligens en inngangsvei til stoffet. Konflikten kvinne/kunstner, dessuten kommer selvfølgelig klasseproblematikken inn her.

Ny runde; endret problemstilling

Min venninne og tidligere kollega Ellen har lest bloggen min, og sendte meg denne sms-en etterpå: "Jeg har lest bloggen din med stor interesse men tør ikke skrive der. Til oppgaven din: Jeg mener du må ha et mål for oppgaven. Det ser jeg ikke formulert. Dessuten så må en problemstilling formuleres som et problem. Hvis det er umulig kan du lage en påstand. Ring meg hvis du vil diskutere mer. Ellen".

Ellen og jeg var begge lærere på Ringstabekk skole i Bærum fra 1985 til 1995, hun var der da jeg kom, og var der fortsatt da jeg sluttet, nå er hun pensjonist. Ellen er medforfatter på boka Moderne pedagogikk: Teori og praksis ved Ringstabekk skole, og har skrevet en hovedoppgave om litteraturutvalg i norske lærebøker. På Ringstabekk skole er det å lære elevene å formulere problemstillinger og arbeide ut fra dem, som ekte forskere, sentralt. Det finnes fire ulike nivåer i en problemstilling, skriver Ellen og hennes medforfattere (også gamle kolleger) i denne boka (de refererer blant andre til Theo Koritzinsky: Tema- og prosjektarbeid i grunnskolen fra 1997). De fire nivåene er:

• Faktaspørsmål (gir grunnleggende begreper og informasjon; hva er, hvor er, hvem er)
• Forklaringsspørsmål (forklarer sammenhenger; Hvorfor er det slik at ...)
• Vurderingsspørsmål (avdekker synspunkter og holdninger: Hva synes vi om ...)
• Handlingsspørsmål (sporer til handling. Hva kan vi gjøre for å ...)

Det er kanskje grunn til å skjele til denne oppdelingen også for meg, selv om jeg ikke er grunnskoleelev men masterstudent. Ellen er misfornøyd med problemstillingen min (Dagens problemstilling, nedenfor), fordi den er et ja/nei-spørsmål. Hennes forslag er:
Hvorfor er en biografi en pedagogisk tekst? En drøfting med utgangspunkt i min egen biografi om billedhuggeren Sigri Welhaven, og i teori om narrativer og identitetsskaping.

Tja, kanskje det? En annen vei å gå er å formulere en påstand, noe à la: En biografi er en pedagogisk tekst i prosjekt livslang læring. En drøfting med utgangspunkt i en eksempelbiografi om min farmor, billedhuggeren Sigri Welhaven.

Men mål? Dette er da ikke et prosjektarbeid i niende klasse heller. Nå har jeg lest den kjempefine lille håndboken til Umberto Eco, Kunsten å skrive en akademisk oppgave, som vi er blitt anbefalt å lese, og han skriver ikke noe om mål. Målet ligger jo i problemstillingen, ved å besvare den når jeg vel målet?

Ellen fikk meg på tanken at kanskje jeg også skal ta et kjønns-perspektiv, og se på hvordan biografien om en kvinnelig kunstner kan tjene som en pedagogisk tekst for kvinnelige lesere. Doris Lessing, som endelig fikk Nobelprisen, kan kanskje trekkes inn, og Sigrun Slapgards Sigrid Undset-biografi, for å nevne noen.

Dette med forbilder og identitetsskapingen er nok viktig. Så spørs det i hvor stor grad jeg kan trekke inn meg selv? I selve biografien er jeg selvsagt fri til å gjøre det. Jeg har alltid tenkt på min farmor som en jeg ikke vil ligne, på ett plan i hvert fall. Men når jeg nå tenker på Sigri, så beundrer jeg sterkt hennes erotiske kraft, hennes skaperkraft og aller mest hennes sterke livsvilje og evne til å gå videre. Dette er noe jeg gjerne vil formidle. Vanskelig oppgave.

Første veiledningstime er tilbakelagt

Jeg hadde første veiledningstime, med min veileder 1, professor Susanne Knudsen, i dag. Hun hadde ikke fått noe å lese på forhånd til denne første timen. Det vi snakket om, var derfor oppgavens struktur, problemstilling, teori og arbeidsgang.

Susanne anbefalte meg å lese Birgitte Possing og Menrik Wivel, dansk teori om biografisjangeren (og bad meg finne norsk tilsvarende teori, blant annet ved hjelp av min veileder 2, professor Per Thomas Andersen). I den analytiske delen av masteroppgaven min (ca 30 sider) skal jeg vise at jeg kjenner forskningslitteratur om biografi, samt at jeg skal analysere min egen biografi med fokus på biografien som pedagogisk tekst. Her er det den videre definisjonen av pedagogisk tekst som må gjelde, ikke Ottar Grepstad sin, som knytter disse tekstene til kirke, skole og akademia. Biografi som pedagogisk tekst handler om livslang læring (livets skole, for virkelig å ta i bruk en klisjé).

A propos livets skole: Når det først var sånn at mitt eget liv ble snudd på hodet, så er jeg veldig glad for at jeg flyttet hit til Tønsberg. Det førte faktisk til at jeg tok opp studiene igjen, hvem skulle trodd det? Rett skal være rett, så begynte jeg med hovedfag i Oslo i 2001, men etter skilsmissen i 2003 virket det prosjektet helt utopisk å få til. Nå kan det kanskje gå (selv om jeg dessverre må jobbe fullt for å holde skuta flytende). Et eksempel på at det ikke er så dumt å følge sin intuisjon, og gjøre det man føler man skal selv om nesten alle andre synes det er sprøtt. Og her er jeg tilbake til mitt biografiobjekt. Min farmor snakket nemlig også alltid om at hun fulgte sin intuisjon. Den tok henne til noen rare steder, men hun var et utrolig levedyktig menneske.

Dagens problemstilling

Min problemstilling ser for tiden slik ut:
Kan en biografi leses som en pedagogisk tekst? En drøfting med utgangspunkt i teori om narrativer, livsfortellinger og identitetsskaping.

Men! Masteroppgaven skal jo bestå av to elementer, biografien om min farmor, og en analytisk/teorioretisk del. Problemstillingen skal vel favne begge elementene? Kanskje den heller må bli:

Kan en biografi leses som en pedagogisk tekst? En drøfting med utgangspunkt i min egen biografi om billedhuggeren Sigri Welhaven, og i teori om narrativer og identitetsskaping.

Tilbakemelding fra to lesere

Mine to medstudenter Heidi og Jorunn har lest igjennom det "gamle" manuskriptet mitt, det jeg skrev på over en periode på fire år på slutten av åtti- / begynnelsen av nittitallet, og som har ligget brakk siden 1995. Jeg var faktisk redd for at det bare var drita dårlig, ferdig med det, men det mente altså ikke de ... puh. De roste mange av passasjene, og kom med gode råd til hva som skulle kuttes, noen sentimentale passasjer blant annet. Nødvendig med hjelp utenfra for å "kill your darlings".

Så nå er det "bare" å gjøre jobben. Og hvordan skal jeg gripe det an? Jeg fikk råd om at det beste antakelig er å legge det gamle manuset vekk en stund, og begynne å skrive på nytt, for så å hente inn passasjer etter hvert. Lage et nytt skjelett på en måte. Det er valg av fortellerstemme som er clouet tror jeg. Er jeg barnebarn eller biograf, nær eller mer distansert? Vi drøftet dette litt, Jorunn mente jeg ikke burde være redd for å være nær. Og ikke være redd for å psykologisere over hvordan og hvorfor Sigri Welhaven ble slik hun ble. Akkurat på det punktet er jeg litt engstelig, det kan fort tippe over til å bli "synsing". På den annen side er det jo slik at fortellingen om min farmor til en viss grad er fortellingen om meg selv, siden jeg kjenner familiekulturen fra innsiden, og siden en del av henne er i meg. De fleste anser muligens en slik slektsnærhet som en ulempe, men hvorfor det? Jeg tror dette henger sammen med en forestilling om at man som biograf skal være mest mulig objektiv. Men hva er objektivitet, og finnes den? Jeg tror alle biografer befinenr seg på en slags objektivitetsskala, der kanskje Ivo de Figueredo og Ingar Sletten Kolloen er langt til høyre (mot idealet om full objektivitet), mens jeg nok vil stå på den andre siden av skalaen. Men vil min fortelling dermed bli mindre "sann"? Jeg tror ikke det. I bytte for min manglende distanse har jo jeg kunnskap som en utenfor familien ikke har. Det handler heller om å være ærlig i sin manglende objektivitet, tenker jeg nå. Kanskje vil jeg tenke annerledes om dette senere?

Ett skritt nærmere en god problemstilling

Vi har masteroppgavesamling på Høgskolen i går og i dag, og alle får tilbakemelding på prosjekt og ideer av de andre. De siste dagene har jeg grublet på dette at oppgaven min må dreie seg om biografi som pedagogisk tekst, og at jeg ikke må miste dette av syne. Min medstudent Petter Skretting hjalp meg videre, da han foreslo at jeg i den analytiske delen av oppgaven ganske enkelt kan argumentere for at en biografi er en pedagogisk tekst, og trekke inn relevant læringsteori i drøftingen. Teoretikere jeg kan bruke kunne for eksempel være Jerome Bruner, muligens også Carl Gustav Jung [sistnevne er et innfall jeg fikk akkurat nå, må sjekkes ut].

En annen medstudent, Heidi Østensen, foreslo at jeg også kunne se på hvilke teksttyper biografien består av, som talereferat, sitater fra brev osv, og drøfte hvordan disse påvirker fortellingen, altså som virkemidler. Hun skriver masteroppgave om livshistorier, og vi kan antakelig bruke noe av den samme teorien. Samarbeid er faktisk ikke dumt, og gruppearbeid trenger ikke være et skjellsord ;-)

Vitenskapelig sjanger

Jeg er veldig splittet på grunn av alle mine forskjellige gjøremål, sliten, og utrolig misunnelig på alle heltidsstudenter. Hvis jeg hadde økonomi til det, ville jeg øyeblikkelig søkt full permisjon uten lønn og blitt student på heltid. Jeg er litt på "miste-motet-hakket" nå, men siden jeg har vært ute utallige vinternetter før, skal jeg ikke gi meg. Det nytter heller ikke å sutre mer om dette, for jeg må jobbe, for pengas skyld. "Som John Gielgud svarte da han ble spurt av en journalist hvordan han kunne ha sagt ja til å spille i en riktig dårlig film (hvilken?) mot slutten av sin karriere: "The money, my boy, the money!".

Jeg trenger å skolere meg i vitenskapelig skriving. Etter å ha fått tilbakemelding fra veileder Susanne nå sist (modul 2) så skjønner jeg jo at jeg har et stykke igjen der! Huff ja. Nå har jeg i hvertfall fått tak i Umberto Eco: Kunsten at skrive speciale, den var utsolgt fra forlaget, men heldigvis stod den i hyllen til en jeg kjenner. Du verden så godt Eco skriver (og takk til den danske oversetteren også forresten)! Når jeg tenker på alle de knotete og delvis uforståelige tekster jeg har måttet gnure meg igjennom på diverse studier, så får jeg lyst til å reise til Italia og gi ham en klem. Så enkelt kan det skrives, folkens! Jeg lærer selvsagt masse om akademisk skriving av innholdet, men ikke minst er det en fabelaktig god modelltekst.

Jeg tenker stadig på hvordan jeg skal vinkle biografien. Tenker mer og mer på det som jeg oppfatter som et sterkt tema i Sigris liv, og som også er et tema for mange andre i familien: Å bli sett. Det er ett eller annet i familiekulturen som handler om en slags storhetsmani. Finn Alnæs, min fetter (og gudfar) er det mest eklatante eksempel på dette slik jeg ser det. Truls Gjefsen kalte biografien om Finn for Finn Alnæs: Titan og Sisyfos, og der traff han godt: det er en tittel som sier mye om akkurat dette. For meg er det viktig å fortelle historien om Sigri Welhaven slik at denne "arvesynden" kommer frem. Men jeg vet jo også at dette i like stor grad er min egen fortelling, altså at det handler delvis om meg selv. Er det her problemstillingen kan ligge kanskje? At en biograf uunngåelig også vil fortelle om seg selv?

Kvaler

Hvordan skel jeg klare å skrive en kreativ oppgave som også er vitenskapelig? Vil det ikke bare bli kvasivitenskap og synsing? Oppgaven skal altså bestå av min egen biografi om Sigri Welhaven, men farmor. Den har jeg egentlig kommet ganske langt med, men når jeg nå begynner å bearbeide manus igjen ser jeg at det ikke på langt nær er godt nok. Gudskjelov at jeg ikke fikk det utgitt den gangen midt på 90-tallet. Og hvordan kan jeg tro at jeg skal klare å fortelle hennes liv, hun ble født seksti år før meg, og det er store flater i livet hennes som jeg ikke vet noe om. Jeg har en del brev fra henne, jeg må lese alle igjen. Dette er i hvertfall kilder der hennes egen stemme lyder, men så er det alle forbeholdene rundt dette: brevene er alle til hennes sønn, min far, og må leses med dette i bakhodet: Hvordan framstilte hun sitt liv for ham, hvor mye var såkalt "sant", hva valgte hun å fortelle ham? Så er det problemet med nærhet til objektet ... nåja, dette deler jeg jo med mange biografer, sønner og barnebarn og ektefeller. Objektive tekster finnes ikke uansett, mener jeg.

Så er det den andre delen av oppgaven, der jeg skal skrive vitenskapelig om biografi. Jeg tror kanskje jeg må innskrenke problemstillingen til noe rundt sentral litteraturvitenskapelig teori om biografi; ikke pretendere at jeg skal kunne finne ut noe nytt, men kartlegge hva som er forket på tidligere og sammenfatte det. det kan være ambisiøst nok. Tross alt har jeg full jobb i Vestfold fylkeskommune ved siden av, egentlig er dette halsløs gjerning. Men det er tilfredsstillende å lære noe, så jeg henger da med. Jeg er likevel bestemt på en ting: Jeg gir meg dersom jeg ikke lenger synes dette er morsomt!

Interessant kronikk i Aftenposten i dag av medelev fra Bestum skole på sekstitallet, professor i litteraturvitenskap Jon Haarberg: Hva skal vi med Dass? Den handler om historiefortelling og virkelighetsskaping. Og J.S. Welhaven, min tippoldefar, er med ;-)

Fortelling og hypotese

Jeg må endre problemstillingen min. Jeg er egentlig ikke så interessert i objektivitet, siden jeg ikke tror at den finnes. Jeg er mere interessert i dramaturgien i en biografi, altså hvordan livshistorien blir fortalt.

Jeg er også interessert i dette med at biografen har en hypotese om sitt biografiobjekt, som han/hun prøver å underbygge i teksten sin. Anders Hegers biografi om Agnar Mykle er et eksempel på en biografi der hypotesen er ganske tydelig synes jeg. Uten at jeg tør å skrive mer om akkurat dette uten å lese den minst en gang til ... orker jeg det da? Nei, tror ikke det. Jeg skal imidlertid lese andre biografier, de jeg ikke har lest: Kolloens Hamsunbiografi, Marit Langes biografi om Harriet Backer, Slapgards om Sigrid Undset. Så får jeg se da, og jeg kan spore hypotesene. Eller kanskje jeg skal legge meg på en helt annen problemstilling ...

Akkurat nå er jeg i den fasen hvor jeg føler meg som en tosk som ikke kan noe om noe som helst, hvorfor i alle dager begynte jeg med dette og så videre ... Vel, jeg er i hvertfall ferdig med den siste av de tre modulene på masterstudiet (riktignok med en helt middels karakter, men de andre to gjorde jeg det jo bra på, så skitt au). God aften.

Er det nyttig å (fag-)blogge?

Jeg begynte egentlig med dette fordi de to studentene jeg er i kollokviegruppe med på studet, Heidi og Jorun, er flinke bloggere (Heidis fagblogg + Typing is thinking). Så ville jeg liksom ikke være dårligere. I går hadde vi vår ukentlige fag-chat (Jorun bor i Bergen, Heidi i Sandefjord og jeg i Tønsberg, så chat er smart her), og da spurte jeg dem om de syntes blogging var nyttig.

Jorun svarte: "Jeg tror det er på tide at jeg innrømmer at jeg slett ikke er kommet noen vei enda, og siden det hovedsaklig er bloggen som har vist meg at det ikke finnes sammenheng i arbeidet mitt vil jeg si at ja! Blogg er nyttig."

Og Heidi svarte: "Jeg syns det er veldig nyttig med blogg. Holder meg sjøl litt i øra. Kan se hva jeg tenkte for ei stønn siden - og kanskje drodle videre seinere. Og noen ganger for at jeg skal se at joda, jeg har da kommet litt videre.... (samme funksjon som dagbok!)"

Når jeg tenker på alle de sidene med dagbok jeg skrev mellom jeg var 10 og jeg var 20, som fortsatt lgger på loftet og som jeg fortsatt ikke orker å lese, så vet jeg ikke helt ... ;-) Men jeg kjøper argumentene deres, at skriving tvinger en til å strukturere er jo sant. Så i neste innlegg skal jeg prøver å redegjøre for oppgaveprosjektet mitt, så langt jeg selv har skjønt hva jeg skal gjøre.

Prosjektplanen

Presentasjon av prosjektet

Jeg vil skrive en såkalt kreativ masteroppgave. Den skal bestå av en praktisk og en teoretisk del. Den praktiske delen skal være en biografi om min farmor, billedhuggeren Sigri Welhaven (1894–1991). Den teoretiske delen skal være en analyse av denne biografien som pedagogisk tekst, med fokus på objektivitet og nærhet til det biografiske objektet.

Problemstilling

Min problemstilling er: Biografi som pedagogisk tekst. Er en biografi bygget opp om biografens hypotese om biografiobjektets livsprosjekt, hvordan fremkommer hypotesen eventuelt i teksten, og i hvilken grad kan en biografi være objektiv?

Min hypotese er at enhver biograf har en hypotese om sitt objekts livsprosjekt, og at en slik hypotese vil gjenfinnes i teksten. Objektivitet vil dermed være umulig å oppnå, og kanskje heller ikke mulig. Dette vil jeg drøfte med min egen biografi om min farmor som studieobjekt.

Begrunnelse for prosjektet

Biografien har vært mye diskutert i norsk kulturdebatt i det siste tiåret. Biografier av Tor Bomann-Larsen (om kongefamilien), Anders Heger (om Agnar Mykle), Ingar Sletten Kolloen (om Knut Hamsun) har vært i fokus, og begrepet objektivitet har vært sentralt. Ikke minst da Aksel Sandemoses sønn Jørgen Sandemose kom med biografien over sin far i 2006 – Flyktningen ble diskusjonene om objektivitet og etikk heftige. Hvorvidt det er mulig for en biograf å være objektiv, og hvorvidt det er ønskelig, er et spørsmål som bør undersøkes nærmere, og spesielt når biografen er en nær slektning. Jeg vil derfor skrive en biografi om min egen nære slektning, min farmor, og analysere objektivitet og nærhet til biografiobjektet underveis i prosessen.

Avgrensing av materiale

Min egen biografiske tekst vil utgjøre masteroppgavens empiriske materiale. Jeg vil drøfte tekst, beskrive og drøfte skriveprosessen, og trekke inn relevant litteraturvitenskapelig og delvis psykologisk teori.

Første spede pip

Jeg begynner fagbloggen min her. Jeg skal skrive masteroppgave på masterstudiet i Pedagogiske tekster (ved Høgskolen i Vestfold), og jeg har sikkert egentlig ikke tid til å blogge ved siden av, men jeg tror kanskje det holder meg på skinnene at jeg forteller verden hva jeg gjør... Jeg er foreløpig lammet av skrivesperre, siden den siste modulen ikke er sensurert ennå, kommer liksom ikke videre før jeg vet at jeg har stått og faktisk er halvveis på dette studiet.

Jeg skal skrive en såkalt kreativ masteroppgave, der jeg skal skrive en biografi (om billedhuggeren Sigri Welhaven, som også er min farmor), og analysere biografisjangeren.