Ferdig!!

"Bakkantinnen" er trykket og innbundet, her sitter jeg med det håndfaste beviset. I morgen leverer jeg fem eksemplarer på Høgskolen i Vestfold, så er det bare å vente på sensur. Tenk at jeg greide å bli ferdig, og ikke minst; at jeg til slutt fikk skrevet boken om Sigri Welhaven, et langt svangerskap har det vært. Det var masteroppgaven som ble muligheten for å få gjort dette. Det har vært moro, men nå er jeg sliten. Juleferie rett rundt hjørnet!

Korrektur for umpthiende gang

Boka er brukket om, og jeg leser førstekorrektur. Finner masse småtteri, fotnotenumre som står feil, anførselstegn som ikke er konvertert riktig osv.

Jeg hadde tenkt å lage en liten slekstoversikt og et personregister/stikkordsliste, men fant ut at det blir for mye det også. Men en liste over Sigri Welhavens offentlige arbeider er med. Gleder meg usigelig til å levere, nå er det ikke lenge til.

Design og førtrykk er i gang!

Nå er Toralf i gang med sideombrekning av boka. det er kjempegøy å se boksidene mine på hans 24-tommers Mac-skjerm, det blir så fint! Men det er masse småpirk å passe på selvsagt. Jeg sitter ved siden av og peker og mener, og han leser tekst og finner formuleringer som bør forandres. Et meget godt samarbeid. Nå har vi ikke så mye tid (Toralf har måttet levere andre jobber, sånne som man får penger for ...), men om ikke boka blir levert på dagen den femtende november så går det vel bra likevel ... særlig siden den femtende er en lørdag, det oppdaget jeg etter at avtalen med Høgskolen var gjort ...

InDesign er et fantastisk ombrekningsprogram, hele word-dokumentet bare skled inn, fotnoter, tittelnivåer og alt kom med. Nåja, i hvertfall i teorien, på de siste tyve sidene var det plutselig ingen fotnoter, en eller annen bøgg hindret dem i å bli med. Vi måtte legge dem inn manuelt, noe som setter ekstra store krav til korrekturleseren (meg), lett å få forskyvninger.

Her er to bilder av Sigri Welhaven og hennes biograf, tatt på sistnevntes dåpsdag i mai 1954. Dette er faktisk de eneste to bildene jeg har klart å oppdrive av oss to sammen, det var egentlig ikke bilder men deler av en smalfilm fra barndåpen min. Vi måtte digitalisere filmen og "fange" bildne, derav kvaliteten. Hadde jeg ikke hadde hatt Toralf hadde jeg vært hjelpeløs med bildearbeidet i denne boka, han er kjempeflink.

Det private har en plass (Njølstad om Hauge-biografien)

Jens Christian Hauges biograf, historikeren Olav Njølstad, forklarer i dagens Aftenposten-kronikk hvorfor det private (i dette tilfelle Hauges kvinnehistorier) må med i en biografi. Han inntar dermed samme standpunkt som den danske professor i litteraturvitenskap Birgitte Possing. Det er forskjell på det å grafse unødig og sensasjonspreget, og å eksponere private sider ved personligheten slik at helheten ved den biograferte kommer til syne. Hvis ikke en biograf skal kunne gjøre dette, blir hele sjangeren meningsløs. Tiden for epideiktisk, opphøyende heltelitteratur er ugjenkallelig forbi.

Bare ett lite fjell til å forsere

Nå er all korrektur klar, omslaget er laget og alt ligger på vent hos Toralf som skal designe boken sammen med meg etter at han er ferdig med nåværende jobb. Herlig følelse, men også temmelig skummel. Vel, det virkelig skumle kommer med levering 15. november.

I mellomtiden anbefaler jeg å lese arkitekt og skribent Jan Carlsens artikkel (fra Klassekampen 13.8.08, gjengitt med forfatterens tillatelse) der han reflekterer over spørsmålet om han hadde landet raskere på venstrefløyen dersom han hadde lest Lise Lindbæks selvbiografi Brennende jord i stedet for Ayn Rands roman Kildens utspring (The Fountainhead) i sin tidlige ungdom. Carlsen refleksjoner knytter seg opp mot problemstillingen jeg har drøftet i min masteroppgave:

Hvordan kan en biografi være en pedagogisk tekst?

2. utkast sendt til kritiske venner

Dette bildet av Sigri Welhaven 95 år, er tatt av Vigdis Yran Dale, og er gjengitt med tillatelse.

Jeg tror nesten jeg er ferdig med masteroppgaven gitt (biografi om Sigri Welhaven + artikkel om biografi som pedagogisk tekst), i hvertfall er jeg ferdig med innholdet. Korrektur og ombrekning gjenstår. Ombrekningen tar min utmerkede ektemann, jeg skal bare peke og si gjør sånn, gjør slik. Det blir bra! Så skal hele greia trykkes opp hos Interface media (ledet av venn og tidligere kollega Arne Kjeldstadli) og så er det LEVERING AV MASTER!! Er ganske fornøyd med at jeg greide å gjennomføre. Hadde jeg ikke hatt en to ukers sykmelding nå hadde jeg neppe klart det. I morgen er det korrektur, hårklipp og husarbeid! Gleder meg til å gjøre noe praktisk og konkret.

Sånn ble artikkelens innholdfortegnelse i endelig versjon:

Innledning 3
Problemstilling og hypotese 3
Teori og metode 4
Pedagogiske tekster 5
Den smale og den brede definisjon 5
Om kontekst 6
Om tekst 7
Fra pedagogisk tekst til det pedagogiske ved teksten 7
Om kunnskap 7
Om læring 7
Læring via lesning 8
Læring via forbilder 9
En pedagogisk tekstreise i biografiens historie 10
Antikken 11
Bibelen − en biografimettet pedagogisk tekst 12
Helgenvitaene 12
Oppdagelsen av individet 13
Norsk biografi på 1700-tallet 13
Romantikken − individets storhetstid 14
Biografien i norsk nasjonsbyggings tjeneste 15
Den nye biografien 16
Norge kommer etter 17
Outsiderne inntar biografisjangeren 18
Herstory 18
Poststrukturalisme og postmodernisme fører til kursfall for biografien 18
2000-tallet: nettsamfunn, nyjournalistikk og performativ biografisme 19
Biografi som pedagogisk tekst 20
− i kraft av forfatterens intensjon 20
Også moderne biografer kan ha pedagogiske hensikter 20
Det feministisk-pedagogiske formål med Bakkantinnen 21
− i kraft av konteksten 23
Har hver leser sin kontekst? 24
Bakkantinnen og kontekstlæring 25
Det etiske dobbeltkravet til biografien 26
Om kravet til sannhet 27
Om kilder og konstruksjon 27
Er bilder også konstruksjoner? 28
Om kravet til personvern 29
Det privates betydning for fremstillingen av personligheten 30
Sigri Welhaven som mor − et vanskelig tema for hennes biograf 30
Konklusjon 32
Litteratur 33

UÆÆÆ ... ny redigeringsrunde må til Eller: De fleste jobber går langsommere enn man tror

Jeg er da heldig som har så gode veiledere. Here are the votes from the American jury (Per Thomas Andersen, for tiden i USA med kone og datter). Jeg blir selvsagt matt, men må jo si at dette er supergod og konkret veiledning, så det er bare å skuffe på køl.

Jeg har naa lest artikkelutkastet. Det er mye godt i teksten. Det historiske stoffet forteller om kunnskap paa feltet, og du klarer aa formidle pa en maate som stoetter godt opp under dit anliggende om aa betrakte biografien som pedagogisk tekst.

Men det noen struktureringsproblemer ogsaa.

Selv om den historiske gjennomgangen fungerer godt, blir den etter hvert et "system" eller en tvangstroeye som tvinger seg igjennom, slik at hele teksten ser ut som den er historisk strukturer. De andre sakene du vil behandle, kommer naermest som smaa sidebemerkninger til en historisk gjennomgang. Det virker merkelig foerste gang det skjer (s. s. 14: "I arbeidet med biografien..."). Men etter hvert forstaar man hvorfor det maa bli saann. Du har skapt deg en struktur som ikke gir plass til det du skal skrive.

Mitt forslag vil vaere at du kjoerer historisk gjennomgang frem til halve teksten er kjoert. Saa maa du avslutte historien, og skape deg en annen struktur der du faar plass til droeftinger og problembehandlinger, dvs prinsippielle eller teoretiske droeftinger. Det betyr at alt historisk stoff som kommer etter ca s. 15/17, maa kortes ned og innlemmes i den historiske delen. (Det er ogsaa ganske mye gjenfortelling fra andres boeker her, saa det kan godt kortes ned.)

Saa er spoersmaalet hvordan du skal struktrere den andre delen. Den boer etter mitt syn disponeres hjelp av kategorier eller spoersmaal til droefting, dvs. fra generelle problemstillinger til droefting av hvordan de forholder seg til din biografi.

Hvilke kategorier?

Det maa bli dem du selv har lagt ut som grunnleggende i din egen innledning. Du sier at biografi er pedagogisk tekst i kraft av forfatterens intensjon og i kraft av kontekst. Dette kan da vaere to viktige kategorier. Foerst prinsippielt: Hvordan kan det vaere at disse kategoriene gjoer biografien til pedagogisk tekst? Ta en kategori om gangen. Gaa fra kategori og generell droefting til aa redegjoere for DIN intensjon (og hvorfor den gjoer teksten din pedagogisk). Si saa ifra om hva du mener er DIN kontekst, og hvorfor den gjoer teksten din pedagogisk.

(Her ser det for meg ut til at det feministiske kan brukes som en impuls i diskusjonen.)

Du peker ogsaa paa pedagogiske kategorier i din innledning (Dysthe s. 7) Diss ekan du eventuelt ogsaa bruke som overskrifter i en droefting av din egen tekst opp mot kategoriene.

Stanley Fish bruker du ikke til noe, saa han kan strykes. Det kan nok ogsaa Eco. (Du maa bare soerge for at du da tar vekk noen paastander om leserens betydning. Det ser ut til at du hevder den UTVIDEDE definisjonen av pedagogisk tekst er knyttet til at leseren faar en stoerre rolle. Dette er ikke helt klart for meg. Og i alle fall ser det ikke ut til at leseren spiller noen rolle saerlig rolle i din artikkel. Du maa derfor bare gaa inn og stryke paastander som gjoer deg anhengig av et aspekt du ikke foelger opp.

Hm. Det var litt til også, men siden det var en kritisk uttalelse om en annen forskers uttalelse, samt en flau avsløring av noe jeg husket feil og ikke hadde sjekket, så utelot jeg dem. Og så var det mange kommafeil. Godt jeg har to uker på meg da! Kommafeilene bør jeg i hvert fall finne på den tiden. Galgenhumoren lurer under vannskorpa her!

Noen punkter som må med

Etter givende telefonsamtale med Siri (medstudent) rabler jeg ned punkter jeg må ha med i artikkelen:

• Noe om hva læring er (uformell læring, situert læring, mesterlæring mm)
• Noe om flerstemmighet (Bakhtin)
• Noe om førforståelse (Gadamer m fl), ikke minst min egen bevisstgjøring av min egen førforståelse

Pedagogiske tekster my foot ...

Jeg er frustrert. Etter å ha strukket og dradd i begrepet pedagogiske tekster, og sett på hvordan konteksten kan gjøre en roman, en film, en gate (!), osv til en pedagogisk tekst, for ikke å si en biografi som jeg jo befatter meg med; kan ikke ganske enkelt alt være det? Et par tøfler? En gressklipper?

For at noe skal tilhøre en kategori, for at det er noe vits i å operere med kategorien, må det også være noe som ikke tilhører den. Det kontradiktoriske prinsipp, ikke sant? Men nå er jeg ganske svett over at jeg ikke klarer å tenke på noe som helst (muligens unntatt tøflene og gressklipperen) som ikke kan være pedagogisk tekst. Noen som kan hjelpe?

De fleste jobber går fortere enn man tror

Så også siste redigering etter Susannes innspill, som var vidunderlig konkrete. Så nå gjenstår det språkvask og korrektur. Og artikkel, stadig. Den har stått i stampe siden skolestart, men jeg tenker på den hele tiden, håper tankene blir et sted i hodet og ikke farer tvers igjennom slik det ofte er med andre ting jeg kommer på ...

Hovedveileder er streng

I dag var jeg hos Susanne, og hun var ikke helt der som min annenveileder var. Hun er fornøyd med manus i det store og hele, det vet jeg jo fra før, men hun har gjennomgått det virkelig nitid og kommet med forslag til forbedringer, mye i form av strykninger. En svær jobb hadde hun gjort, og jeg tar det jo som et tegn på at hun er ambisiøs på mine vegne. Litt ulystbetont å ta tak i biografien enda en gang, men det må til. Tror ikke det er mer enn en eller to arbeidsdager som skal til.

Og så er det da den store utfordringen som står igjen, artikkelen. Hvordan i svarte skal jeg få tid til å skrive den? 40 % undervisning og 60 % skoleadministrasjon tar litt tid ... og huset gror ned. Det siste er kanskje ikke så farlig, men det er noen grenser; når hybelkaninene kommer løpende mot deg når du kommer hjem for eksempel.

Vendepunkts-veiledning nr én er tilbakelagt

Da er en viktig milepæl passert. Jeg var hos Per Thomas Andersen i går, min veileder nr to. Forrige gang jeg var hos ham var i midten av april, da var ca en tredjedel av biografien ferdig. Denne gangen leverte jeg hele manuset, ferdig etter mine begreper. Men "ferdig" var jo bare et adjektiv jeg hadde satt på produktet, jeg ble etter hvert veldig nervøs for om han kanskje ville være av en helt annen mening! På togturen inn til Oslo merket jeg hvordan jeg ble mindre og mindre i setet og bena etter hvert ikke rakk ned til gulvet. Hvem er jeg som tror jeg kan skrive en bok liksom? Men så var det et veldig bra møte. Han synes jeg har skrevet en god bok! Og at jeg skriver godt! Jeg ble utrolig glad, ikke minst fordi jeg følte at han så at jeg har gjort et stort arbeid, hva enten det er godt eller dårlig. Men jeg er selvsagt aller mest glad for at han synes det er godt! I morgen skal jeg til Susanne Knudsen, førsteveilederen min ... håper det også går bra. Veiledningene nå i august står for meg som et vendepunkt. Hadde jeg fått tommelen ned for biografien nå vet jeg ikke om jeg hadde greid å komme meg videre.

Artikkelen er en utfordring, ikke bare å få tid til å skrive den, som er det som plager meg mest nå som skolen er i gang for fullt igjen, men hvordan disponere den. Per Thomas er nok litt skeptisk til at dette prosjektet er godkjent under overskriften pedagogiske tekster, og mener at jeg like gjerne, og kanskje heller, burde skrevet oppgaven på faglitterært forfatterstudium. Gjerne for meg, men det var nå ikke der jeg fikk studieplass. Han kom likevel med gode råd om hvordan jeg skal vinkle oppgaven for holde den innunder denne faglige paraplyen, og her er en oppsummering av det han sa:

1. Jeg bør forankre prosjektet i det historiske, og vektlegge biografihistorie. Det er nemlig de gamle biografiene, helgenvitaene og enda eldre: Plutark og de greske helteeposene, som lettest kan utlegges som pedagogiske tekster. Helgenvitaenes hovedtrekk er for eksempel at disse livene skal være mest mulig like Kristi liv (imitatio Christi), derfor skjer det nf eks alltid noe når biografiobjektet er 12 år (Jesus hos de skriftlærde i tempelet). Lesesituasjonen for disse tekstene er også vesentlig å nevne, de ble jo ikke lest av enkeltlesere, men lest høyt under gudstjenester og samlinger. Dette utgjør den pedagogiske konteksten.

Så bør jeg bygge en pedagogisk plattform i oppgaven, sentrert rundt læring gjennom forbilder, idoler og idealer. Unge mennesker (og kanskje eldre også?) lærer via forbilder og rollemodeller, og i forlengelse av dette kan fortellinger om andres liv sees som pedagogisk tekst. I denne forbindelse er det også relevant at biografien i vår tid har overtatt for utviklingsromanen, som forsvant med modernismen. Her kan det også være et poeng å trekke inn biografier skrevet for barn og unge; blant annet de som i min barndom het "Historien om ...". Jeg bør prøve å få tak på noen tall, hvor mye blir disse lest? Selv elsket jeg dem. Og les bare hva Olof Lagercrantz skriver i "Konsten att läsa och skriva":

När jag var ung tyckte ja att diktarnas liv var intressantare än desas diktning. Jag var villig att byta ut Tegnérs och Frödings lyrikk mot deras kärlekshistorier och deras moraliska och konstnärliga utveckling. Ja tänkte mig att en redogörelse för mitt eget elände − jag var ofta desperat − skulle vara det enda jag kunde bjuda framidens människor.
Sådan eggelse inför skapande människors liv tror jag många känner. Konstnärerna har en ställföreträdande uppgift. De är offentliga personer, vilkas kroppars och själars intimaste hemligheter ställs ut, och det hjälper dem, som tvingas leva med kläderna på. Konstnärerna gör tjänst som offrade gudar i kulturteplet och de, som skriver deras biografier, blir ceremoniens förevisare och tjänare.

Per Thomas Andersen anbefalte meg å gå inn i stoffet via disse tre innfalsvinklene:

2. Drøfte hva som er et godt liv. Godt for hvem? For den som lever det? En banal moral, men en viktig og riktig moral. Hvordan jeg kan utlegge dette videre i artikkelen er jeg ikke helt sikker på, må tenke på det.

3. Det allmenne, det samfunnsbyggende. Pedagogiske tekster slik Grepstad, Selander og Skjelbred utlegger dem, er knyttet mer eller mindre fast til institusjoner: Skole, kirke, Akademia. Biografien er en pedagogisk tekst som er knyttet til "den store institusjonen", til selve samfunnet. Forholdet individ<-> kollektiv er i fokus. Det er godt for samfunnet at individet har et (for seg) meningsfullt liv, er postulatet. I denne sammenhengen blir biografien en ikke-kritisk, men tvert imot en bekreftende sakprosasjanger. Biografien viser oss at dette er (var) et meningsfylt liv for den som lever (levde) det.

Han trakk også frem nyjournalistikken, der nesten hvert eneste saksforhold som legges frem blir belyst ved en biografisk tekst, en "biografisnutt". Er overskriften Statsbudsjettet får vi vite hvordan det får utslag hos familien Enersen på Snåsa og for minstepensjonist Hansen på Torshov.

Til sist snakket vi om biografiens plass i Akademia, at den er på vei inn igjen nå som nykritikken og strukturalismen taper terreng. Vi var også innom performativ biografisme, der forfattere bevisst bruker sine liv i sine romaner, og der grensene mellom liv og biografi er utydelige. Solstad er et godt eksempel på dette. Et ekstremt eksempel er den danske journalisten Claus Bech-Nielsen som forlot sitt borgerlige liv, "walraffet" og levde som hjemløs på gaten og som faktisk ble "junkie" på ordentlig. Selvbiografien han skrev forteller oss noe viktig om hva personlighet og performativitet er og hvor grensene mellom disse to går, eller hvor vanskelig det er å trekke dem.

Så er det opp til meg å få hode og hale på alt dette. PUH!

I gang med fagartikkelen

Jeg er endelig i gang med fagartikkelen, som jeg har fått vite skal være på tredve sider. Selvsagt håpløst kort, det er som kjent lettere å skrive langt enn kort om noe. Her er en smakebit, fra innledningen:

Humaniora er en tekstvitenskap som har mennesket som sitt forskningsobjekt. Mennesket skiller seg fra sine slektninger dyrene blant annet ved at det kan reflektere over, og dokumentere, sin historie. Historie er et begrep som favner vidt, fra Universets tilblivelse til slektsgranskning, for å nevne to ytterpunkter. Biografien, en betegnelse som kommer fra det greske bios [liv] og graphein [skrive], betyr den skrevne historien om et liv. Biografien er en sjanger som har vært og er populær hos leserne, men som i våre dager har lav status i akademia. Denne dikotomien gjør den verd å studere nærmere.
Min hypotese er at en biografi kan skrives, og leses, som en pedagogisk tekst; som en slags lærebok eller rettledning i hvordan et liv kan leves, og at sjangerens popularitet kan henge sammen med nettopp dette. Med utgangspunkt i min egen biografi om den norske kvinnelige billedhuggeren Sigri Welhaven (min farmor), skal jeg her drøfte denne hypotesen, etter først å ha gjennomgått noe sentral biografisk teori og ditto teori som omhandler pedagogiske tekster.

Og her kommer litt fra avsnittet om den etymologiske opprinnelsen til ordet biografi:

Ordet biografi er satt sammen av de greske ordene for «liv» og for «å skrive» . Det ble antakelig brukt første gang av den nyplatonske filosofen Damaskios, som skrev en biografi om sin far, filosofen Isidor (Isidors liv, eller filosofiens historie), og som måtte rømme fra Aten i år 529 da keiser Justinian stengte skolen der han underviste . Académie franςaise godkjente betegnelsen biografi først i 1762, noe sent siden tyskerne hadde brukt den siden 1709, og da som importord fra fransk . I England, som er det landet der biografien har hatt størst oppslutning, blir ordet første gang brukt 1 1683. John Dryden bruker det i betydningen «en skrevet tekst om et liv» i sin oversettelse av Plutarks Lives of the Noble Grecians and Romans . Den eldste teksten i Norden som inneholder ordet biografi er Holbergs Epistler.

JAja, det låter vel litt som en norsk skolestil, klasse 2Eb . Men det er en begynnelse, tross alt!

Etterveer

Dumheten har gått og gjemt seg litt, men Gud vet for hvor lenge. I dag har jeg knadd meg igjennom biografien nok en gang, det var for første gang litt ulystbetont å ta tak i den, men det varte ikke så lenge. Kommentarer fra min journalist-mann Toralf og min fetter Henning skulle gjennomgåes, og noen flere bilder skulle inn. Nå har jeg sendt en schwær tjukk bunke til veileder Susanne i Borup i Danmark. Hun skal lese og vi skal møtes til veiledning 28. august. Gulp.

Hva kommer det forøvrig av at man ser masse som skal rettes opp i det øyeblikket man har sendt manuskriptet fra seg? Jeg retter og retter og tenker på bunken som er på vei i nattemørket til Danmark. Vel, det er verre når man oppdager feilene etter at boken er trykt. Det vil sikkert skje det også. Det er ellers litt tilfredsstillende å se at jeg allerede hadde ordnet opp i ca 80 % av de dårlige passasjene som mine lesere hadde merket seg, det tyder på at det går rett vei. Kanskje.

Dum, dummere

Jeg ser at min kollokvievenninne og medstudent Jorun (Typing is thinking) skriver at hun er dum. Jeg også. Nå er jeg kommet til et punkt som veilederen min forsåvidt advarte oss mot, nemlig "jeg er en idiot-punktet". Et slags omvendt g-punkt, der alt man tenker og gjør, samt har tenkt og har gjort, virker tåpelig, ukyndig og teit. Hvordan kan JEG liksom tro at jeg kan skrive en masteroppgave? Sukk.

En grunn er nok at jeg først nå er i gang med den egentlige masteren, nemlig fagartikkelen om biografi som pedagogisk tekst. Hittil har jeg jo lett i kilder og fortalt historier. Nå som alvoret begynner har jeg erkjent at jeg er en stor tosk. Håper det går over.

For forsøksvis å avslutte innlegget i en litt mindre sutrende tone: Jeg har masse i hodet om hva jeg skal skrive, og har mange delsvar på problemstillingen min: Hvordan kan en biografi leses som (eller være) en pedagogisk tekst? Jeg har lest Stephen Walton, Birgitte Possing og hennes meddebattanter i en større fagdebatt om historisk biografi i Danmark på nittitallet, Nigels Hamiltons biografihistorie samt en artikkel av Helge Jordheim om Kant og dannelse. Alt har tilført mye, og jeg har understreket og notert og tenkt. Men nå må jeg skrive selv, og det virker plutselig helt umulig, ikke fordi jeg ikke har innhold, men fordi jeg ikke forstår hvordan jeg skal strukturere det, jeg er nemlig dum. Dessuten: Det er varmt. Det siste går over, håper min følelse av idioti snart gjør det samme. På mandag er jeg tilbake på jobb, bare for å ha sutret enda litt til ...

Til slutt: Jorun er svært lite dum. Det burde gi meg et ørlite håp.

Analysedelen er såvidt i gang: her er oppgavens "femkant"

Biografien er satt til heving (med klede over)

Ja, nå er jeg til veis ende i første runde. Det betyr at jeg har "gjennomskrevet" hele biografien, og legger den nå bort. Masse redigering gjenstår, og noen partier skal også skrives til, feil skal rettes og ikke minst skal det sikkert kuttes mye mer. Men nå har jeg nådd et foreløpig metningspunkt kjenner jeg, og vil begynne på den andre delen av masteroppgaven; analysen. På høy tid!

Et godt råd

Jeg fikk følgende meget gode råd av en forlagsredaktør, som har lest midtveis-manus:

Skulle jeg gi deg noen tips med på veien videre, så bør du prøve å vise mer av hennes karakter gjennom historiene som fortelles, og ikke konstatere så mye. Med det mener jeg at det i manus er en tendens til å konkludere for tidlig, noe som forflater teksten - prøv i stedet å belegge påstander bedre og på den måten også unngå frampek som tar ut spenningen i teksten. I forlengelsen av dette syns jeg kanskje du som biograf er litt for bastant til tider i dine holdninger/oppfatninger - la kildene tale mer for seg selv i stedet for å sette dem inn i en allerede bestemt forståelsesramme.

Sånne råd er litt pinlige å få, fordi de peker på forhold jeg (som tidligere forlagsredaktør) burde ha sett selv, men så var det dette med splinter og bjelker. Jeg svelget tre ganger og gjorde som hun sa, eller som jeg tror hun sa (det blir jo min tolkning av rådet som bestemmer hva som blir gjort med teksten) og har nå lukt ut 9 sider hobbypsykologi fra manus. Mer blir det sikkert, redigeringsrunde én til pluss uendelig er nå det som gjenstår, jeg har jobbet som en rasende og råutkastet er "ferdig". Men når er en tekst ferdig? Når man ikke orker mer, er mitt svar akkurat nå. Begynner å nærme meg ...

Motinnlegg til forrige (om kronologi)

Dette sitatet fra Stephen Waltons bok om biografi "Skaff deg eit liv!" utgjør motsatsen tl det jeg skrev i forrige innlegg om kronologi.

Den kronologiske framstillinga er sjølve grunnproblemet ved biografien. Den kronologiske narrative strukturen er falsk, fordi han legg opp til ei kontekstualisering som det opplevde livet ikkje byd på, skaper samanhengar av lausrivne fakta og hendingar som slett ikkje nødvendigvis utgjer samanhengar, og legg opp til ein tvilsam kausualitet der det som kjem føre, ufravikeleg får skulda for det som kjem etter: Post hoc ergo propter hoc. Framfor alt legg den dominerandre biografitypen skjul på at han gjer dette, ved å appellere til ei naiv forventing hos lesarane om at kronologien verkeleg utgjer vår djupaste felles opplevingsstruktur, trass i at ingen - når dei reflektarar over det - hugsar sitt eige liv kronologisk.

Ja, Walton har selvfølgelig rett, men likevel tenker jeg at det ikke blir mulig (for meg) å forlate kronologien helt. Walton foreslår metaforisk inngang til beskrivelsen av menneskelivet (bios + graphein), slik han selv har gjort det i "Ivar Aasens kropp". For sent for meg (120 sider skrevet) men sikkert en vei til å fornye sjangeren. Jeg får fordype meg i dette når jeg kommer til artikkelen.

Biografien nærmer seg avslutning

Manuskriptet er nå på 207 sider med bilder, og siste fase av Sigri Welhavens liv, fra krigen og ut, står igjen. Nå følger jeg ikke kronologien slavisk i denne fremstillingen (et av de mange valg man må ta når man prøver å gjenskape et liv), men den ligger i bunnen som en slags understrøm i elva. Det kan godt være jeg hadde kunnet slippe taket helt i kronologien, men så dreven er jeg ikke. Og som min venninne Mette, historikeren, sier, så er det uunngåelig når man studerer historie at man forholder seg til at det ene skjer etter det andre, tidens rekkefølge er faktisk helt ubønnhørlig. Likevel er jo temaene i et liv tidsovergripende. Mengden valg når man skal strukturere en tekst er enorm, og man er faktisk tvunget til å ta dem. Det som er morsomt med skriving, synes jeg (helt subjektiv, ikke-vitenskapelig observasjon) er at det virker som noe i meg tar valgene for meg, jeg kan ikke si det annerledes enn at det er fortellingens kraft, slik fortellingen om Sigri Welhaven fremstår gjennom alle kildene, som bestemmer "for" meg. Så får det briste eller bære.

Jeg tenker hele tiden på den akademiske artikkelen som skal ledsage biografien, noe jeg virkelig bør gjøre; på høy tid! Min intensjon var å skrive denne mer eller mindre parallellt, men det har jeg ikke greid, biografien trenger seg foran hele tden, og jeg har valgt å følge dens bud. Jeg skal skrive den igjennom til slutten i 1991, og så legge den vekk. Et enormt redigeringsarbeide gjenstår naturligvis, men jeg er overbevist om det blir best hvis jeg lar manus "ligge og heve seg" noen uker først, mens jeg skriver artikkelen.

Til sistnevnte lurer jeg nå på om jeg skal innlemme en liten spørreundersøkelse. Min hypotese om at en biografi kan sees som en pedagogisk tekst fikk nemlig respons hos min gode venn oversetter (og sanger) T.T. Han hadde av seg selv tenkt på biografi som en type lærebok, at en bok kanskje kan være en slags anvisning i at sånn kan man også leve dette livet (ble det riktigere nå, T.T.?). Han og jeg har hatt en interessant diskusjon rundt dette blogginnlegget, da han meget riktig påpekte at mitt første forsøk på å referere det han sa, viste med tydelighet hvilken håpløs oppgave en biograf har. Alt blir jo konstruert gjennom språket, og når man vet hvor vanskelig det er å få noe ut av sitt hode og inn i et annet, kan man lett regne ut hvor ille det kan bli forvrengt gjennom to, tre eller flere ledd. Huff ja, egentlig halsløs gjerning.

Jeg syntes det var såpass interessant at jeg fikk lyst til å forfølge det. Skulle jeg våge meg på en spørreundersøkelse, for å kartlegge noe om hva biografier kan gi en leser? Men hvem skulle utvalget bestå av? Å få tak i Haugenboks e-postlister f eks er sikkert umulig og ulovlig og det hele. Dessuten finner jeg da frem ny empiri som sikkert sprenger ramma, min empiri er jo min egen biografi. Jeg må drøfte det med mine veiledere, herved er det lagt frem for dem.

Det er jo ellers interessant i seg selv at i litteraturviter-kretser og hos andre "tekstakademikere" er det ikke ansett som god latin å like biografier. Stephen Walton tar opp dette i full bredde i boka "Skaff deg eit liv" som jeg leser for tiden, og skal bruke til artikkelen.

Jeg har også måttet gå en runde med hva det er etisk forsvarlig å ta med i en biografisk tekst, det måtte jo komme. Skriver ikke mer om dette, men det har vært en nyttig og avklarende prosess.

Hvor ble det av dette kjempehodet av Roald Amundsen?

Ifølge en av mine kilder ble giganthodet av Roald Amundsen som man kan se i bakgrunnen på dette bildet av Sigri Welhaven, og som hun laget på 30-tallet, gitt til Ishavsmuseet i Tromsøen gang på 90-tallet. Men verken det museet, Polarmuseet eller Polarinstituttet, alle i Tromsø, har hodet eller ante hva jeg snakket om da jeg spurte dem! Derfor spør jeg her. Hodet er mannshøyt, og er ikke noe man mister utfor en brygge eller legger igjen på loftet, ikke uten av noen merker det. Håper noen som har sett det (andre steder enn i Frognerseterveien 22 der det stod i 50 år) melder seg. Hvor er det nå? Det ble påstått at kunsthistorieprofessor Marit Werenskiold hadde noe med flyttingen å gjøre. Vet noen noe om dette?

Kaosfasen er der!

Nå er jeg kommet til kaosfasen. Kildematerialet er kolossalt, og jeg har følelsen av å famle rundt nede i tangskogen. Det er blitt vanskelig å se hva som bør forfølges og hva jeg bør hoppe over eller ikke skrive noe særlig om. Jeg regner med at alle biografer kommer til dette punktet av og til, Tor Bomann-Larsen gikk forbi meg på Solli plass i Oslo i forrige uke og jeg holdt på å kaste meg over ham for å få vite om dette var et allmennt problem. Nåja, ikke alle biografer er ledere i videregående skole og må vie mesteparten av sin beste arbeidskapasitet til fag- og timefordeling og andre handlingstvangpregete saker. Ikke for å syte, men syt syt. Men snart er det ferie og skrivetid. Jeg har gjørt bensinaggregat til hytta så jeg kan lade pc-en, har jo en gammeldags hytte uten strøm. Blir det sånn sommer som i fjor blir jeg heller her i Tønsberg og skriver, så får aggregatet bare stå der det står.

Jeg fant dette bildet av 17 år gamle Sigri med sitt aller første oppdrag: bysten av Sogneprest Hald. Han var antakelig dansk, i hvertfall var Sigri i København og laget bysten, i 1912. Vi vet ikke hvor bysten er, vet noen om det så legg inn kommerntar her! Er ikke bildet flott? Hun ser strålende ut. Og er det ikke en seilskute som speiler seg i ruten til venstre for henne? Tenk at dette er min farmor. Alt er forandret. Noen sa til meg forleden at hvis man hekter seg for mye opp i slekt og fortid så begynner man å se på fortiden som bedre enn nåtiden. Det stemmer, jeg er smittet.

Ny problemstilling

Hvordan kan en biografi leses som en biografisk tekst?

Kan det simpelthen være så enkelt at ovenstående kan være problemstillingen min? Jeg håper på hjelp til avklaring når vi har mastersamling på Eik den 13. mai.

Leting etter nye kilder

Sigri Welhaven og Jean Heiberg ansatte en dansk barnepike, Doris Qualmann, da Helge ble født i 1915. Hun ble hos Jean da de ble skilt, sluttet der da Helge ikke lenger trengte barnepike og ble så kokkepike hos Sigri, som hun ble hos helt til annen verdenskrig. Det eneste jeg visste om hennes liv etter dette var at hun reiste tilbake til Danmark. Jeg sendte brev til alle som het Qualmann i Danmark, og fikk et svar fra Ole Qualmann:

Hej Ida Welhaven Heiberg, Hyggeligt at få brev fra Norge. Desværre kan jeg ikke bidrage med noget om Doris Qualmann. Hun var (så vidt jeg husker ) min fars tante. Jeg tror at min tante Viola Qualmann måske kan hjælpe, da jeg mener at kunne huske at hende og hendes mand Heinrich Qualmann havde noget at gøre med Doris. Du har muligvis selv fundet frem til Viola via telefonbogen/internettet. Alt hvad du skrev om Doris, vidste jeg ikke, så det var helt sjov at få at vide.Venlig hilsen og held og lykke i din søgen.

Så nå har jeg skrevet til Ole Qualmanns tante og håper å få vite mer. Det beste hadde vært om det fantes brev eller dagboksnotater etter Doris, som her er avbildet sammen med Helge i Volbu i Valdres sent på 1920tallet. Se hvordan overklassens barn gikk kledd i fjellheimen! Huff.

Noen smakebiter fra kildene

Klipp fra Sigri Welhavens brev til sin sønn Helge fra 1930-tallet. Sigri bodde da i Avenu Henri Martin i Paris, Helge bodde i London der han studerte arkitektur.

Arabersengen 14.2.1935
"Nu er det da min mening at arbeide paa Kristus ta ordentlig hovedet fatt, med hele trækk som du sa, − og saa faa model til kroppen nu! – forenkle med se at faa riktig form uten helt at lave muskelmann! Heller Arkitektonisk rolig!"

Paris 20.2.1935
"Nu blaaser det vaar i Paris, regner pludselig, og saa klart med vinn – luften er fin og berusende sterk! Inger (Ozanne) og jeg var paa den Kinesiske i dag, vi nød friheten, var oppe om ”Halandreas” – og bestillte ham at lave statuen av Therese i stein til Tuilerisalonen – ak ja saadan er det – jeg maa jo være med at konkurrere! Nu har jeg meget mere sving paa Kristus! Armene høiere opp kraftigere hovedet helt forandret, ikke saa mager og ganske annerledes nu! – det tror vel ikke du men jeg vet at den er bedre."

Min kommentar: Denne Kristusfiguren henger nå over koret i Ris kirke i Oslo.

Paris 20.2.1935
"Walther er her, Anitha ogsaa – de havde en god middag, inviteret Bachkes, Dømmare, Dardel, Hansonn, oss, og Hans Mohr. vi havde det saa livlig, at vi endte oppe hos Demare, som har syrrealistiske malerier ja andet ogsaa Picasso, ogsaa el Greco. Bachke var bestyrtet over saa meget moderne kunst, og spurgte hvad det betød, ”hvad faarestiller nu dette da” synes du ikke du hører replikken falle?"

Min kommentar:
Walther er Walther Halvorsen (1887-1972), norsk maler, Matisseelev, senere kunstkritiker. Anita er hans kone. Den (i Sigris øyne) ukultiverte Bachke er Halvard Huitfeldt Bachke (1873-1948), som var sendemann i Paris fra 1934 til Vichyregjeringens diplomatiske brudd med Norge.

Møte med veileder, ut med problemstilling og inn med ny

Tirsdag var det møte med annenveileder Per Thomas Andersen (tenk at begge mine veiledere er professorer, håper det hjelper ;-). Var nervøs på forhånd, men det var et morsomt og oppløftende møte. Det "beste" han sa var at han ikke hadde kjedet seg ved gjennomlesning av mine nå sytti sider råmanus, det ble jeg barnslig glad for. Så kom han med meget gode og konkrete råd til videre arbeid med biografien.

Den analytiske delen av masteren hadde han også gode innspill til, og min problemstilling i forrige innlegg ble forkastet. Å studere egen skriveprosess kan fort bli navlebeskuende ... ja jeg hadde egentlig mistanke om det. Det han sa om fagartikkelen, som altså skal ledsage biografien og sammen med denne utgjøre besvarelsen, var omtrent dette:

Teoridelen skal handle om biografien i et teoretisk perspektiv. Disse spørsmålene skal besvares: Hva er en biografi? Hvorfor er en biografi en pedagogisk tekst?

Teksten skal med andre ord være en skriftteorietisk plassering av biografien som sjanger. Jeg skal lage et teoretisk rammeverk som gir plass til biografien innenfor denne kategorien. Så skal jeg drøfte hva forholdet er mellom sjangeren pedagogisk tekst og biografi. Her sa han forøvrig: "Dette må du ta med Susanne Knudsen (førsteveilederen min), for dette er noe hun har funnet på" (altså at biografien kan leses som en pedagogisk tekst). Slike utsagn gir jo en bredere forståelse av at filologi ikke akkurat kan kalles en eksakt vitenskap, samtidig kan det være litt fortvilende for en student. Det er i sånne øyeblikk jeg er glad for at jeg tar master som 54-åring og ikke som 25-åring, jeg har i det minste skjønt at det ikke er et svar med to streker under jeg skal komme frem til, og at jeg må godta at det er uenighet mellom de fagfolkene som veileder meg.

Jeg grubler videre på problemstillingen, det er et møysommelig men ganske morsomt arbeid å spisse til en slik.

Problemet med dette pedagogisk-tekst-begrepet er jo at hvis alle tekster kan være pedagogiske, da har ikke begrepet noen verdi, og blir til brakkvann. Derfor må det avgrenses. Er det konteksten som avgjør om en tekst er pedagogisk? Vi tre i kollokviegruppen kom vel frem til det, men stemmer det? Om biografi kan man da si at konteksten er det sokratiske "Kjenn deg selv"-prosjektet, vi er alle i livets skole, for virkelig å ty til en klisjé. Biografien, fortellingen om et annet menneske, kan være en pedagogisk tekst i denne læringskonteksten. Kanskje? Det er i hvertfall slik jeg tenker om dette nå. Håper på kommentarer her, om ikke annet så fra mine medstudenter.

Et annet felt Per Thomas bad meg drøfte i fagartikkelen, er kildebruk. Dette er et interessant felt: hva skjer med et utsagn idet man tar det inn i en sammenheng? Hvorfor velger jeg å begynne der og slutte der, altså å kutte der jeg kutter? Hvordan ville sitatet fungert dersom jeg hadde kuttet annerledes? Eller om jeg hadde valgt et annet utsnitt fra kilden? Alt dette er jo gjenstand for valg, og det er summen av disse valgene som skaper biografien. Skulptur og malerier er også kilder, hvordan kan disse representeres i skrift? Han forkastet forøvrig mitt bruk av ordet dekonstruksjon når det gjaldt kildebearbeiding, der fikk jeg den for å slenge ut av meg fine ord jeg ikke helt forstår! ;-)

Spørsmålet om nærhet og avstand mellom biograf og biografert objekt er viktig, og svært aktuelt i mitt tilfelle siden mitt objekt er nært i slekt med meg. Hvorfor velger man å skrive om den eller den personen? Det handler vel om gjenkjennelse og fascinasjon? Per Thomas tipset meg om å lese selvbiografiteori, navn og titler: Georges Gusdorf (beklager at lenken er på fransk, kun for utvalgte), grunnlegger av moderne selvbiografiteori. Philippe Lejeune: On Autobiography. Hagiografi (helgenbiografier) ble også nevnt. Så var det den mye omskrevete Stephen Walton: "Skaff deg eit liv". Morsom å lese, veldig god skrevet, sier PTA. Jeg lærte forøvrig (eller re-lærte, har det vel bakerst i hodet fra Forberedende) at Augustin er pioneren på det selvbiografiske felt. Ja, det er nok å ta fatt i ... For tiden leser jeg sluttkapittelet om biografisk teori og metode i Knut Olav Åmås' biografi om Olav H. Hauge.

"Man gjenforteller ikke noe som skjedde, man skriver frem et liv med bruk av det man vet om et livsforløp." sa professor Andersen. Til meg. Og jeg tenker og skriver videre.

Analytisk del av masteroppgaven

Jeg har, ved hjelp av mine gode medstudenter og samarbeidspartnere Heidi og Jorun, kommet frem til et første utkast til problemstilling for masterens analytiske del, artikkelen og bilgrafi som pedagogisk tekst.

Fra liv til pedagogisk tekst: En nærstudie av prosessen med å dekonstruere og omskape et variert kildemateriale til en biografi om billedhuggeren Sigri Welhaven.

Tanken er at jeg tar utgangspunktet i egen skriveprosess, og beskriver og analyserer denne, med bakgrunn i teori om biografi og narratologi. Problemstillingen må være sentrert om pedagogisk tekst, det er jo pedagogisk tekst jeg studerer.

Jeg tenkte fra starten av å se på selve biografien som en pedagogisk tekst ; ”en lærebok om et levd liv i livets skole” for å uttrykke seg med en skikkelig klisjé. Så har jeg kommet til å tenke på at kildematerialet jeg har: bildesamlinger, skulpturer, brev, lydopptak, avisutklipp osv OGSÅ er pedagogiske tekster, som jeg bruker og som jeg dekonstruerer for å sette dem sammen i en ny pedagogisk tekst: selve biografien. Jeg er usikker, men håper og tror at dette kan være en mulig innfallsvinkel. Vi får se hva veileder 1 og veileder 2 mener om saken.

Biografi, psykologi og nostalgi

Jeg føler behov for å reflektere rundt den personlige prosessen det er for meg å skrive en biografi om Sigri. Mange tanker og følelser settes i sving som jeg ikke var forberedt på.

Det første er en slags lengsel etter fortiden. Når jeg hører på opptak fra 1987 der Sigri beskriver sin oppvekst i Slottsparken, om at hun husker at de innstallerte strøm på Slottet, at telefonen kom og at det bare var hest og vogn i gatene, og jeg samtidig vet at dette er et menneske som bare er to generasjoner over meg selv, blir jeg virkelig fortenkt. Jeg hører ikke til dem som glorifiserer fortiden og mener at alt var bedre før, men vi har mistet noe. Jeg tror vi har mistet mye.

Det andre er mer personlig. Jeg var egentlig ikke så veldig glad i Sigri mens hun levde, i hvertfall var jeg ikke veldig nær henne. Men jeg oppkalte jo min yngste datter etter henne, og jeg var fascinert av henne. Nå som jeg igjen hører på de åtte timene med intervjuopptak jeg har med henne, så kjenner jeg en kjærlighet til henne som jeg før ikke var meg bevisst. Og enda mer kjenner jeg at mye av henne også er i meg. Dette gjør det både vanskeligere og lettere å skrive om henne.

Jeg skal som tidligere fortalt skrive en artikkel om biografi som pedagogisk tekst og levere som del to av masteroppgaven. Jeg har tenkt litt på om det kan være verd å drøfte disse personlige prosessene i denne artikkelen. Men så er det det da, at dette skal være en vitenskapelig artikkel, og kan en slik drøfting bli vitenskapelig, blir den ikke bare privat? Jeg må drøfte dette med Susanne Knudsen og Per Thomas Andersen, mine veiledere.

Arbeidet vokser, selv om bloggen har stått litt stille

Den siste tiden har jeg skrevet mye. Jeg lever nå med Sigri tett innpå meg hele tiden Det er utrolig moro. Ellen Raaum, venninne og gammel kollega som i sin tid fikk meg til å skrive om min farmor, døde i forrige uke. Jeg kommer altid til å synes det er forferdelig trist at hun døde før boka ble ferdig.

Jeg har kommet over nye kilder av forskjellige slag og har utvidet manuskriptet i alle retninger. Min tante Therese Serck-Hansen har vist seg å være en kjempegod kilde, hun har mye å fortelle, og husker meget godt.

Er oppe i 80 sider snart og har fortsatt bare kommet til 1920-årene. Nå går jeg inn i en tid der kildematerialet er litt tynnere og mer spredt. Det viktigste er å belyse hennes kunstneriske virke, selv om hennes privatliv selvfølgelig også er interessant. Jeg mener nå å ha sett at grunnen til at hun kanskje stagnerte litt som kunstner nettopp kan ha vært at hun ikke som sin tante Harra (Harriet Backer) "arbeidet strengt med sin personlighet" (et Backer-uttrykk) men var for glad i sjampanje, menn og selskapelighet. Likevel: Hun var først og fremst kunstner. Hin modellerte hele sitt liv og slapp aldri taket i leiren, og mange av skulpturene hennes er gode.

Jeg har også nå skrevet en liten artikkel om henne i norsk wikipedia, som jeg etter hvert skal bygge noe ut. Jeg fant forøvrig en artikkel der om hennes mangeårige samboer, Arne Vinje Gunnerud der. Der stod det ikke ett ord om Sigri . "Ved en tilfeldighet ble han oppdaget" ... det var Sigri som oppdaget ham, og som hjalp ham til å få kunstutdannelse. De var også kjærester. Dette er blant annet dokumenter i "En gallerists erindringer: innfall og novellette" av Haaken A. Christensen (ISBN 82-90548-08-7). Sovjetisk historieskrivning skal vi ikke ha noe av her i landet.

Wikipediaartikkelen om Gunnerud er rettet opp. Når man tenker på hva Sigri faktisk utrettet for Arnes kunstneriske karriere, og ikke minst for hans materielle opprettholdelse av livet, så er det forholdsvis opprørende at hun blir forsøkt nullet. Det var to nekrologer om Vinje Gunnerud da han døde for under et år siden, ikke i en av dem ble Sigri nevnt. Den ene nekrologen var til overmål skrevet av Skule Waksvik, som kjente begge to meget godt i alle de årene de levde sammen.

Endelig kommer jeg videre

Har hatt datakrasj, og vært en like stor kronidiot som mange andre viser det seg, hadde ikke tatt backup siden midt i desember. Ble så motløs! Men heldigvis fikk IT-hjelper Svein på Høgskolen tak i filene, og nå bækker jeg øpp i hytt og vær.

Jeg har kommet et stykke lenger med research, har vært hos Sigris datter (min fars halvsøster) og fått masse nytt. Jeg trodde hun kanskje var imot prosjektet mitt, men så feil kan man ta; jeg må slutte å innbille meg ting om folk. Det var fordi en viss kvinnelig professor i kunsthistorie har satt seg i hodet at jeg ønsker å stille min bestemor i et dårlig lys i denne boken og derfor ikke ville hjelpe meg med noe av sin ekspertise, jeg trodde hun hadde dette fra min tante. Men professoren må nok ta ansvaret for sine løst funderte spekulasjoner helt selv. Akk ja.

Jeg ser mer og mer at jeg må fokusere på Sigris kunstnergjerning. Det irriterer meg mer og mer at hun nesten alltid omtales som en kurtisane og en som nedla menn. Snakker man mest om Picassos utallige kvinner, eller om kunsten han skapte (uten sammenlikning forøvrig)? Dette med hvem som forteller historien er et viktig kildekritisk poeng. Det er klart at Sigri hadde mange erotiske eventyr i sitt liv. Men det at det blir sånn fokus på dette, har nok med at hun er kvinne å gjøre, og at det opplevdes og oppleves truende når en kvinne har en seksuell appetitt man ellers forbinder med menn.

I morgen skal jeg til første veiledning, fikk avgårde manusutkastet i siste liten etter datamisèren. Er spent.

I gang igjen?

Det er så vidt det. Jeg er i hvertfall i gang med relevant lesning nå, etter en juleferie fra alt. Mange forsetter, men svært late dager. Trengte det vel, da.

Det jeg leser, er Signe Marie Endresens hovedoppgave fra 2003, om Sigris eldre søster Astri Welhaven Heiberg, som også var kunstner. Astri og Sigri giftet seg med to brødre, Christen og Jean Heiberg. Signe Endresens oppgave har en feministisisk vinkling, idet hun vurderer den dårlige mottakelsen hennes kunst (uteaktene eller de såkalte badebilder, som bilder av nakne kvinner i naturen ofte kalles) fikk, og drøfter hvilke kriterier som var rådende i bedømmelsen av kvalitet i kunst. Hvem etablerte og opprettholdt kriteriene? Mannlige kunstnere og kunstkritikere.

Dette er et aspekt jeg også må se på når det gjelder Sigri. Jeg tror Sigri hele sitt liv ble dratt mellom kunst og kvinnerolle, ikke på den klassiske måten man gjerne tenker på det; at hun ikke hadde tid på grunn av mann og barn og hus, for disse tingene kunne Sigri kjøpe seg hjelp til, men rollen som seksualobjekt eller også -subjekt, og spillet mellom mann og kvinne som hun stod i hele livet kan ha forstyrret henne, eller kanskje det heller har forstyrret ettertidens syn på henne. Hun blir diminuert til en femme fatale, noe hun delvis var, men hun var også en habil kunstner, og det blir borte, føler jeg.

Endresens oppgave er også en stor hjelp for meg når det gjelder bakgrunnsstoffet. Moro.